Enebakk bygdetun

Bygdetunets beliggenhet er enestående. Det ligger sentralt midt i bygda og er omgitt av kulturminner på rekke og rad, med middelalderkirken som et naturlig midtpunkt. Tunet består i dag av 4 hus som er flyttet hit fra andre gårder i bygda. Bygninger, inventar, og redskap gir et innblikk i hvordan husliv og hverdagsliv kunne være på en middels stor gård i Enebakk på slutten av 1800-tallet.

Enebakk bygdetun eies av Enebakk kommune, men de fleste forbinder nok helst tunet med Enebakk historielag. Dette er iikke så underlig, da vi alltid har vært der. Flere av historielagets stiftere var sterkt involvert i prosessen frem mot åpningen av tunet i 1948 og laget har alltid hatt ledervervet i det mangeårige bygdetunutvalget (1948 – 2003). Først Barthold A. Butenschøn, deretter Jan Svartebekk, Odd Guslund og til slutt Åse Killerud. Andre viktige historielagsfolk på tunet var Ulf Oppegaard, Arthur Orderud, Ulf Oppegaard, Ole Weng, Oddvar Skaug, Rolf Solberg og Håkon Heiås. Siden 1997 har laget hatt driftsansvaret for tunet alene gjennom en avtale med kommunen. Det tradisjonelle bygdetunutvalget ble nedlagt i 2003, men gjenoppsto i 2006 som en egen bygdetungruppe direkte underlagt styret i Enebakk historielag. Andreas Bøhler var første leder for bygdetungruppa i 2006. Svenn Erik Johansen var leder i perioden 2007 – 2009. Eva Kristoffersen var leder for Bygdetunet i 2010.

I 2011 ledes Bygdetungruppa av Mari Ringnes og Eva Kristoffersen. Medlemmer i bygdetungruppa i 2011 er Heidi Wattum, Petter M. Oppegaard og Geir Tøråsen.

Enebakk bygdetun er i september hvert år hovedarena for den populære bygdedagenog huser i tillegg en rekke andre arrangementer – året igjennom.

Nedenfor kan du lese om de enkelte bygningene på bygdetunet.

_____________________________________________________________________

Bygdetungruppa lansererte sommeren 2006 en helt ny måte å presentere bygdetunet på. Istedet for å holde åpent alle søndager i sommerhalvåret, konsentrerer man seg nå om å gi de besøkende et bedre og mer informativt møte med Enebakk bygdetun, ved å arrangere omvisninger på faste søndager. Ønsket er å gi de besøkende et riktigere tidsbilde av en middels stor gård i Enebakk på slutten av 1800-tallet.

OMVISNINGER SOMMEREN 2011:
Enebakk historielag guider i hovedhuset, stabburet, smia og kjona. Omvisningen avsluttes med besøk i Viksaga, et unikt treskjæringsarbeid av Johan Østvåg. Etter omvisningen er det salg av kaffe og bakst. Gratis entre!

(Datoer for omvisning kommer)

Omvisningen starter kl 12.00 alle søndager og følger et oppsatt program.
12.00 – Velkommen, omvisning på Bygdetunet
13.30 – Kaffepause med salg av kaffe m.m.
14.00 – Omvisning Viksaga
15.00 – Avslutning

Kaffe og bakst kan kjøpes på bygdetunet.

For ytterligere spørsmål, kontakt bygdetungruppa

Hovedbygningen

Den majestetiske hovedbygningen sto på gården Orderud i Kirkebygda fram til 1940. Den er ygget på 1700-tallet og flyttet til bygdetunet i 1948. Bygningen var barndomshjemmet til Constance Onstad (f. Orderud) og er en gave fra henne. Constance Onstad er mor til Nils Onstad, som kanskje er mest kjent som (sammen med sine kone Sonia Henie) grunnleggeren av Henie-Onstad kunstsenter på Høvikodden.

Med sine 200 år er stua tunets eldste bygning. Opprinnelig var det en laftet tømmerbygning som senere ble kledt med panel. Byggeskikken er påvirket av det nære naboskapet til Østfold, der svalgangsbygninger er langt vanligere enn på Romerike. Rominndelingen og fraværet av kammers bryter også med byggeskikken for øvrig. Stua var gårdens hovedbygning. Her bodde gårdbrukeren med sin familie. Husholdet hadde mange medlemmer og besto av flere generasjoner. Både faste gårdsarbeidere og mer sporadiske sesongansatte hadde sitt tilholdssted på gården. Det gamle gårdbrukerparet kunne ha sin egen kårstue, men ofte hadde de sitt eget kammers i hovedbygningen.

Smia

Fra gården Ubberud i Ytre Enebakk. Bygget ca. 1850 og flyttet til Bygdetunet i 1987. Smia var gårdens verksted. Mangt et hjelpemiddel i den daglige driften på gården og i skogen er oppfunnet og utviklet i smia. Her ble blad og skoninger til ljå, kniv, øks og andre redskaper smidd. Like viktig var det å smi hestesko og jernbeslag til vinduer og dører. Ofte var det bonden selv som måtte være både smed, hovslager og snekker. Det var hans oppgave å sørge for at gårdens verkstøy og redskapet ble reparert og forsvarlig vedlikeholdt.

Kjona

Fra gården Vik i Ytre Enebakk. Bygget på midten av 1800-tallet og flyttet til bygdetunet i 1958.

I kjona tørket man malt, lin, korn og frø. Dette var vekster som måtte tørkes før de kunne bearbeides videre. Produktet ble bredt utover et grovt teppe som var vete av grisebust og tagl fra ku og hest. Teppet lå over en glissen himling som var plassert over ovnen. Ildstedet sørget for å varme hele overflaten, og røyken satte gjerne sitt preg på maltet og ølsmaken. Det var viktig å bruke ved som spraket lite. Dette arbeidet trengte nøye ettersyn!

Stabburet

Fra gården Orderud. Bygget ca. 1850 og flyttet til bygdetunet i 1962.

Stabburet var lagerplass for mat og korn. For å sikre seg mot uår og feilslåtte avlinger var det viktig å ha godt med mat og rikelig med såkorn for senere år. Etter slaktetida om høsten ble kjøtt og flesk saltet ned i baljer og dunker. Kjøtt som var tørket eller røkt ble hengt opp i butaket. Mel og kornprodukter var man tidligere flink til å utnytte. Melet ble oppbevart i forseggjorte trekasser (melbøler), og såkornet i butter og sekker. Buas byggteknsike prinsipp med pilarer (stabber) og små glugger i veggene sørget for god utlufting samtidig som det hindret mus og rotter i å få adgang til maten. Kjone og smie ble plassert utenom selve tunet. I begge disse bygningene ble åpen ild benyttet i arbeidsoperasjonene, og faren for gnist fra glødende stål eller sprakende ved gjorde brannfaren stor.