En eldgammel færdselsvei gjennom Ekeberg skog
Av Dag Klavenes
En av de eldste central-færdselslinjer i Norden går gjennom Ekeberg skog i hele dens lengde. Det gjelder den fra urgammel tid benyttede ridevei, som forbandt distriktene rundt Viken – «Osloområdet», for å snakke moderne – med det østlige Central-Sverige – «Stockholms-området», for å fortsette i moderne stil.
Selv om det vel fantes sporadiske og beskjedne tilløp til veier gårdimellom allerede i den senere vikingetid, kan man ikke tale om veibygging i Norge i moderne forstand før under Christian vart. Før den tid fantes kun rideveier; det vi si kun etablerte «stier», for veifarende til hest eller fots. Tyngere transporter var henvist til sledeføre om vinteren, når vassdrag – sjøer og elver -kunne benyttes.
Rideveien fra Viken og østover er i stor utstrekning rekonstruert. Man vet at den gikk over Ekebergåsen, deretter retning Vangen, gjennom Rausjøskogen på Børtervanns søndre bredd, deretter gjennom Ekebergskogen og videre frem til det eldgamle fergested ved Øieren. Også østover fra Øierens østbredde videre gjennom Sverige og frem mot Stockholmsområdet er rideveien i stor grad kjent.
Gjennom Ekeberg skog har rideveien kommet inn fra vest ved Forfodens nordende, og herfra gått frem til Nye Tuggerud-sætervangen over Vasketjern, Kongsvika til Støamosen er rideveien identisk med hva vi inntil nylig kalte «stien til Forfoten», men som nu er blitt vesentlig maltraktert og utvisket ved den nye Forfotsveis anlegg. Over Støamosen gikk veien videre over Studaue, hvoretter den bøyde av mot syd rett mot Langtjerns nordende, hvor den krysset bekken ved Langtjerns utløp, langs Langtjern er veien klar, videre langs Ravnåsens syd skråning nord om Tuggerud og frem til Tuggerudsanden og derfra videre til Tangen. Fra Tangen går det ut i bebygget dalføre, man kommer frem til den nuværende Doktorgård og fortsetter mot fergestedet.
Hvordan kan man så, så tilsynelatende lett, rekonstruere denne gamle ferdselsåre? Fra en arkeologisk synsvinkel er saken såre enkel.
Hvem ferdedes nemlig gjennom århundrene på denne riksvei? Jo alle slags veifarende. Hærfolk på krigsfot med våpen og træn, konger i gjesting, konger i krig, fattige pilgrimer på vei fra Upsala til Nidaros, bisper på visitas med rikt følge, romantisk elskende flyktningepar, kongens skatteoppkrever med pengekister på kløv, fattige veifarende, tiggere gardimellom, – og ikke minst, landeveisrøvere, som hadde gjort til levebrød å røve rike veifarende. Da ble det kamp på veien, eiendom røvedes og eiendeler mistes.
For her vi ved sakens enkle løsning: alle disse veifarende mistet noe! Hærfolk en pil, en dolk, eller en øks, skatteoppkreveren en gammel mynt eller tre, bispen et spisebestikk eller en remspenne og hans hest kanskje en sko, og så, mange navnløse, et bukkehorn eller en utgått skosåle, for å holde oss til Askeladden. Og alle disse tapte ting gjør at vår tids arkeologer kan så relativt lett rekonstruere denne eldgamle ferdselsveis gange gjennom geografien.
«Jeg fant, jeg fant», sa Askeladden.
«Jeg fant, jeg fant», sa arkeologen.
Ekeberg i September 1968
