Enebakk Historielag

har som formål å samle og utbre kunnskap om vår lokalhistorie

Category: publikasjoner (page 1 of 127)

Gavemedlemskap

Enebakk historielag åpner nå for «GAVEMEDLEMSKAP».

Medlemskapet gir 4 utgaver av vårt medlemskapblad «IGN»  samt andre medlemsfordeler.

Et gavemedlemskap kan kjøpes / bestilles på mail: leder@enebakkhistorie.no eller hos Kontakten as,

Et gavemedlemskap koster kr. 100,00

Husk å bestille i god tid, slik at vi rekker å sende ut gavekortet innen du skal overrekke gaven.

Knausen

Eiendomsinformasjon
Bestyrerbolig på Bjerke bruk
Knausen
Kjølstadveien 30
6161569.30N    6622653.49E
59.81450° N, 11.19191°E

Her finner du Knausen på kartet

HVOR GAMMEL ER ENEBAKK KIRKE? av Knut Grinde

La det være sagt med en gang at sikker tidfesting av året den ble innviet, er det umulig å finne fram til. Men datoen er kjent: Enebakk kirke ble viet St. Botolf på pave Gregors dag, den 12. mars.

Men det finnes noen opptegnelser og omstendigheter som kan gi noen holdepunkter for å komme fram til årstallet.

I heftet om ENEBAKK KIRKE av Sigrid og Håkon Christie, står det på side 4:

«Kirken har stått ferdig med skip og kor en gang» omkring 1200.

Til dette er det å bemerke at borgerkrigene begynte i 1130, og hærfolk ble flere ganger rekruttert på Østlandet. Det er således lite sannsynlig at man beskjeftiget seg med å bygge ny kirke i krigsårene. Man hadde jo en tømmerkirke fra før. Den må derfor være bygget før 1130.

I heftet av N.P. Krogsbøl om ENEBAK I GAMLE DAGE, står det under avsnitt II:

«Den ældste beretning jeg har om Enebak findes i kong Øistein Magnussens saga optegnet av P.A. Munk og R. Keiser. Der heter det: En vinter drog kong Øistein med en Fylking Stridsmænd over Ryenbergene,Asker, Skeid, Hangabol og Spyattaberg til Lysefjeld, for at fordrive en Flok Røvere og

Ildjerningsmænd, som fra Are, Øde og Marker havde paa Tømmerflaater sat over Øiavatten og  slaatt sig ind paa Lysefjeld, hvorfra de drog op mod  Folkene i Ignabak og for der frem med Mordbrand, Rov og  Drap.  Dette må antagelig være vinteren 1115 straks efter kong Olavs død; ti Snorre forteller i Magnus Sønners saga s. 18, at Øisteins bror, kong Olav døde den 22de desember 1115 og umiddelbart deretter, at kong Øistein var en vinter øster i landet, men Sigurd var nord i landet.

I DET NORSKE FOLKS LIV OG HISTORIE bind II, side 61 står det:

Utgangspunktet er kirkebygningene. Ordet sogn – sokn – betyr alle de som søker et bestemt felles midtpunkt, altså kirken, og det er betegnende for hvordan sognene er blitt til, at nesten alle norske kirkesogn har sitt navn efter gården kirken står på, ikke efter bygden.

 

I ENEBAKK HERRED av N.R. Aas står det på side 16:

Navnet har helt sikkert sin opprinnelse fra den gamle » prestegård, der het Ignarbakki.

Det vil altså si at det ikke fantes noe sogn som hette Ignabak før kirken var hygget. Det følger av dette at dersom kong Øistein Magnussens saga er tidstro, var det bygget en Enebakk kirke i 1115.

Så er det den lille eiendommelighet ved innvielsesdatoen: Hvorfor er kirken innviet 12. mars og ikke på St. Botolfs dag, 17. Juni?

Gregor den store var den største helgen på den tid, og hans årsdag ble markert hvert år. Og selvsagt var 100 -års dager gjevere. Men det år kirken ble ferdig, må det ha vært noe svært spesielt, kanskje en 500 -års dag for hans død i 604.

 

Enebakk kirke kan være innviet 12. mars 1104.

Drammetoppen

Her finner du «Drammetoppen» på kartet

 

En Vinter-Reise fra Christiania til Fridrichshald med Anmerkninger i den Anledning, som og i henseende til Aarstiden.

Denne Reise gik for sig fra Christiania ud paa Landet, for at tilbringe Julen hos en Ven og Paarørende, Mag. Bierregaard, Sognepræst paa Edsberg, hvor jeg opholdt mig nogen Tid af Vinteren 1763 til hen imod Vaaren, og reiste derpaa videre til Fridrichshald. Saa ubehagelig som det er at reise i de sydligere Lande om Vinteren endog i Danmark, saa behagelig og magelig er det derimod i de nordligere, særdeles i Norge. Visset længes man i den suurseende Vinter efter Hovedstadens Forlystelser, og den franske Poet afmaler sin Vinter som Naturens Slummer, ofte for at faae climats til at rime sig med tristes frimats, her derimod er Midt-vinteren den meest muntre og levende Tid baade til Nytte og Fornøielse især for Reisende. Medens Skovene i Danmark staae nu nøgne, og Veiene formedelst det ubstandige Snee og Tøveir ere vanskelige, saa kiører man her (saasnart Ujevnheden er fyldt med lis og Snee) paa Vande og Kiær i Lye under Biergene, ofte giennem altid grønne Skove i enreen Luft, som er parfumeret af Gran- Træernes Korn, kiører baade Dag og Nat, da Himmelen oftest af Nordlys er illumineret, og Jorden selv lyser med sit hvide Teppe. Man pakker sig saavel ind mot Kulden, at man i en Slæde sidder nok saa varm som i en Stue; saaledes gaaer de længste og mageligste Reiser for sig her om Vinteren, og de svage transporteres da best. Vinteren i Norge er i mange henseende behagelig. Juletiden den muntreste i hele Aaret, det er den Norske Karnevals Tid. Ja selv den Fattige paa Landet giør sig til den Tid en særdeles Tour for at tigge til en glædelig Juul; da aflægges de høitideligste og længste Besøg, Borgerne i Staden reiser ud paa Landet med familie til sine Venner og Paarørende, og de Fornemmere i Christiania begive sig ud paa deres Lystgaarde.

Vinter-Veien fra Christiania til Fridrichshald gaaer meest over frosne Søer eller lis indtil en halv Miil nær Onstad- Sund; videre giennem Aschim, Edsberg og en Deel av Rachestad Sogne, man følger de frosne Kiær (Myrer), indtil man paa Roche- Isen kommer fem Fierdingvei nær Fridrichshald paa Landet igien.

Denne Vei er to Mile kortere end Sommerveien igiennem Kiøb- stæderne, men nogle Steder paa Vinterveien kan man ei faae ordentlig Befordring uden man forud dertil giør Anstalt.

Jeg reiste ud af Byen lige over en Vig, Biørnevig, som er imellem Christiania og Opslo, for at undgaae den lange Omvei, og passerte tæt forbi de aftaklede Skibe, og forbi endeel Tilskuere af en Kap-Kiørsel med Travere, det er Heste, som af Naturen og ved nogen Afretning tage sær lange og hurtige Trav for en Slæde; een af dem foer forbi mig som en Lynild, hvis Kiører halv opreist i Slæden iagttog visse Tempoer med sin Hest, som han tænkte skulle hielpe til Udslaget, men den anden kom dog først til Maalet, og vandt den udsatte Priis af 10 Rdlr. En god norsk Traver legger i otte Minuter en halv norsk Miil eller 9000 Alen tilbake, som er 1.125 Alen eller Skridt, altsaa atten trefierdedeel Alen i et Sekund; hver Trav eller Fodslag regnes i det mindste til to Alen; en Hest, som er dertil beqvem, er lidet duelig enten til at ride paa eller kiøre med for Kariol; man kiører sielden længere end en Fierding- vei, eller en halv Miil af gangen, naar man saaledes kapkiører, ja man lader Hesten puste lidt, endog paa kortere Afstand.

Efterat jeg var kommen op over Rhynberget, saae jeg Christiania bag mig, bedækket af en tynd Dunst, til Tegn, at Luften der er tungere og urenere end længre derfra og høiere i Veiret; her sees Morgenrøden at trække sit Slør af Purpur-Skyer tilside for den opgaaende Soel, og Solen at illuminere de fraliggende besneede Bierge med en glimrende Purpur.

 

Det var denne Formiddag en saa kaldet reensra„agende Kulde, da det sneede lidt tillige, det er de kolde Dunster, der sees i Luften som f ine glimrende Iispartikler eller Atomer, svirvede Huden; iøvrigt stille Veir og klar Himmel. Himlen havde en guul grønagtig Anstrøg, som spaaer Frostens Vedvarenhed, Skorstenene opsendte deres med Blaat og Purpur farvede Røg- hvirvler lodret mod Himmelen, og dannede formedelst det stille Veir ligesaa mange smaa Skyestøtter; hist og her stode Birke- træernes Toppe hvide af den glindsende Riim i Contrast med det mørkegrønne Gran; Birkegrenenes Saftfuldhed giør nok dette Træ mere rimet end andre.

 

Abelsee, en god halv Miil fra Christiania, ligger næsten ligesom alle Gaarder i Landet paa en Høide, omgiven med en Slette. Man jkulde formode, at man i Norge ei byggede i Høiden, og om ikke halv i Jorden, som i Siberien, saa dog lavt og med stor og tyk Straa-Tag, bedækkende mange Huusrum under eet, som i Holsteen, men man seer det modsatte; thi Vaaningerne her paa Landet, gemeenlig to Stokverk høie, staaer oftest i tre til fire adskilte Huse, og hele Gaarden paa et lidet Field, hvorfra er Avheld rundt om. At man saaledes bygger, er for at have en tør Grund, Udsigt til Gaardens Marker, og at Gaardens Fedme kan trække sig ned til Eng og Mark deromkring; Høiderne ere desuden smaa imod de rette Klipper og Bierge, som omgive alt, og ere de rette Vind- Skierme. Den Norske Bygningsmaade med Stok paa Stok og Moos derimellem er langt bedre mod Kulden end Muur; men her paa Abelsee saae jeg et Huus af Bindingsverk paa dansk Maneer, som ei passede sig til Climatet. Man har saa udtørret Myrene heromkring ved Grøfter, saa man ei allene derved har erholdet bedre Græsvekst, men endog meget Kornland. Dette Slags Arbeide overlader man de flittige og ufortrødne om- vankende Svenske, som ofte tigge om Arbeide, naar vore Betlere tigge om Penge; jeg gider ikke grave, heder det, men jeg skammer mig ikke ved at trygle: dog har norske fattige Folk paa nogle Steder ogsaa begyndt at bruge dette priselige Haandverk. Eeen Favn Grøft i Længden, en og en halv Alen bred og trefierdedeel dyb, betales sædvanlig med en Shilling paa Eiernes Kost. Man giør forsigtig i at grave paa skraaes, saa Bunden bliver halv saa bred som det øverste, da Jorden ellers vilde velte ud formedelst den om Vinteren tilfrosne Jord, Tælløkaldet, som om Vaaren ved Optøening brister og velter ud, hvilket kaldes Tællegrøb.   En Fierdingvei længere hen kom vi paa nogle Myrer, og over et Par smaa Bække, som Begyndelsen til den Kiede af smaa Vande (Vanddrag), hvilke snart i en Skikkelse af en Bæk, snart i Dannelse af Søer flyde ned først mot Sydost, og derpaa mod Synden ud til Vanddraget endelig falder ud i den salte See ved Moss. Af saadan Situation kan man slutte sig til Landets Høide omkring og ved Christiania.

En Række af Stads-Slæder, foer her forbi os i stærkt Trav; den smukke Eqvipage og Sølvklang af Bielder gav det hele Anseelse af en Procession eller Optog, især om den havde krøbet frem isteden for saa godt som at flyve; dog bruges ei saa prægtig en Kanekjørsel som i Wien og andre Residenssteder, hvor man anvender for nogle faa Dagers Fornøielse store Summer paa Eqvipage for Folk og Heste, og giør det til en Art af kostbar Masquerade, men oftest i saadan Sneeføre, som man her kaller bedrøvelig. I Norge anvender man mest paa Slæden selv, hvis Dannelse er af en egen Art, baade af Nytte og god Smag, med Forgylding og Malning; Dombiellerne ere de kostbareste paa Hesten. En saadan Slæde med alt dens Tilbehør kan komme paa en 70 Rdlr. Behageligst var det, om i det mindste to kunde være sammen i en Slæde, men da kommer det an paa en god Styre-Karl. Dette Reise-Selskab kom fra Christiania for at passere Juledagene paa et smukt Landgods, Flatebye, en fire Mile fra Christiania. Paa dette Sted, tilhørende hr. James Collet i Staden, har man visst i disse senere Tider at anrette Divertissements af forskjellig og artig Smag. Saaledes paatager endel Damer af Selskabet sig at være Værinder hver sin Dag, man spiller, man danser, man synger, man samtales, ingen Debauche, ingen ufornøden Tvang, den gode Opdragelse, utvunget Venskab, og Lyst til at contribuere hvert sit til Selskabets Behag angiver Tonen; men det usædvanlige her i Landet er de Skuespil, Liebhabere af denne Slags Fornøielse blant Selskabet sammensteds anstille, hvorved Kiøbenhavns største Vinter-Divertissements, som denne Hovedstad har allene for sig, saavidt kun lidet savnes; men hvad endnu er mere synderligt, en paatager sig deels i Egenskab af Vert, deels ellers at spille en Art af Solo-Rulle, den Dag, Vertskabet falder ham til, det være sig som Haandværksmand, eller en høiere Betiening,

Det er Saugmøllerne, som udgiør Vestby Gaards Herlighed, disse, fem i Tallet, drives af det Vand, som i en Bæk nedrender fra Søen Vaagen til Søen Mieren. Her bruges saa lidet, som andensteds i Norge, Vandhiul paa den Maade, som i Danmark, men saa kaldte Fiær-Kalve, hvor blot nogle skiæv paa Enden af en lodret Bom indsatte Skavler, af det stærke Vandfal drives, og driver igien Resten. Saugen bevæges ved en massiv Jern-Krum Tap. I mangel af Saug- Møller, behug man i gamle Dage saalænge en Stok, indtil man fik en eneste Planke deraf, hvilket endnu sees i de ældste Bygninger, eller og man med Haandsaug maatte arbeide længe ved Menneskekraft, hvad Vid nu siden har lært os at bruge Elementerne til. Disse 5 Sauger have tilsammen 40000 Bords aarlig Qvantum, hvoraf 17000 hører til den største og 6000 til den mindste Saug. Ved det Ord Qvantum forstaaer man et vis Antal firskaarne Bord (hvis tvende Kanter saavelsom tvende Sider ere saugede) hvoraf betales 8 Rdl. for 1000 i Skat, for Tilladelse at indføres; saadanne Sauger kaldes derfor privilegerede, de uprivilegerede, som leverer Omskiærings-Bord, der beholde deres Kanter, skiære kun til Bondens og Egnens Fornødenhed, kan og kun sielden levere mere, af Mangel paa Vand, som der kun er nok af i Høst- og Vaar-Tiden, de kaldes derfor Flom-Sauge. Endeel Omskiærings-Bord kandthugges, og saaledes kan udføres; to Tommers tykke fiirskaaren Bord kaldes Planker, hvilke gaae meest til Engelland og Holland, hvor de fleste atter sauges i Bredder. En 50000 Bord og Planker mere og mindre sauges paa Vestby-Saugerne om Aaret, og transporteres de 3 Mile til Christiania paa Vinter-Føre, 18 Sk. gives for Tylften af Bordene, 30 Sk. for Plankerne paa Kiørernes Tæring. Af Bord giør 3 Tylter et Las og 1 Tylt af Plankerne, naar Føret er godt.

Tømmeret dertil kiøbes i Skovene i Oplandene langt herfra, f.Ex. i Østerdalen, hvor Gran-Træerne ere større og af tættere Malm, de nedflødes paa Glommen, indtil at de fra Søen Øyeren Kiøres hid en Miil over Land. Det er ellers artigt at forfølge den Skiebne, Vandring, Behandling og Priis, et norsk Gran- Træn har at passere fra den ffra den) Tid af, det endnu staaer paa Roden, indtil dets beste Deel udenlands leveres Haandværks- manden, fra den siste Kiøbmand. Her et Par Ord desangaaende:

Et godt Gran-Træe til en 26 a 30 Alens Høide afgiver 3 Saug- Stokke, hver 6 Alen lang, 11 til 12 Tommer tyk i den øverste Ende eller Top. At fælde smallere Træer er ikke tilladt, heller ikke rigtig, hverken efter Retten eller efter en god Huushold- nings Regler. Hvad der er tykkere, kaldes Overmaals – og hvad der er under 11 Tommer, Undermaals-Tømmer, og maae ikke fældes til Saug-Stokke og Udførsel. Træet at fælde og hygge i Stokke koster 12 Sk., af Toppen bekommer man en liden Huus Stok eller Bielke, naar man ellers ei nytter det til Ved eller Kull, og Grenene bruges til Gierder; men i de store Skove langt fra Gaarden overlader man oftest alt dette til Forraadnelse.

Bonden slæber disse tvende Saug-Stokke med en Hest for hver, paa første Slæde-Føre til næste Vand Bred (Kast) hvorfra de videre flødes til Saugen, dermed fortiener han 32 Sk. Milen; fra bemeldte Sted een Miil at regne fra Træets Fod, sælger Bonden de 3 Stokke for lj Rdlr. Er Bonden selv Eier af Skoven, da har han, foruden Træets Top og anden Affald, i Fortieneste 1 Rdlr. 4 Sk., for sit Gran-Træe paa Roden. Den første kiøber er nu Saug Eier, (ifald Bonden ei selv har Saug) og han lader af hver Stok sauge 3 Planker af 2\ Tommes Tykkelse, hvilke gaaer udenlands, og 4 Bord eller Bredder med eller uden Vand- kant; i første Tilfælde kan de udføres, men i sidste bruges kun i Egnen og 4 Baghoner, som ere de yderste Kandt-Bord med Barken, paa Ved-Saugen sælger Saug-Eieren de 12, det er 1 Tylt Bord, for 48 Sk. og en Tylt Baghoner for 8 Sk., Sauglønnen 1 Sk. for hvert Bord fradragen, bliver 44 Sk.; de 9 Planker føres paa Slæde-Føre til næste kiøbstad, f.Ex. 3 Mile til Christiania fra Vestby-Saugen, hvilke Transport koster 24 Sk.; i Betragt- ning af Kvantum-Skatten 8 Rdlr. af 1000, og Flødning med Stokkene til Saugen, lægges 2 Sk. til. Naar nu Saug-Eieren sælger disse 9 Planker til Bordhandlerne i Christiania for 2\ Rdlr., bliver altsaa hans hele Indtægt 2 Rdlr. 66 Sk., xndkiøbet af Stokken fradragen, bliver 1 Rdlr. 62 Sk. hans Fordeel, hvoraf han lønner Arbeidsfolkene ved Saugen, og selv med Familie lever.

Bordhandlerne i Christiania, handler nu med Engelsmanden. Rederen og Skipperen skal hver have sit, og Bordhandlerne i London betaler Bordhandlerne i Christiania hans 9 Planker med 4 Rdlr. efter Udlosningen. Engelsmanden lader Plankerne igien sauge i tynnere Brod, og nu kommer først Haandværksmanden og kiøber disse Bord, saa de dannede til Huusgeraad, endelig faa deres sidste Bestemmelse, og stundom i konstig Format og lakeret Dragt tør igien komme tilbage til Norge. Saaledes har da dette Gran-Træe gaaet igiennem saa mange Hænder til Lands og Vands, og har brav omdrevet baade Folk og Penge, saa man og deri øiner Guds vise og milde Forsyn. Denne Regning kunde giøres nøiere, og alle Slags Folk og Arbeidere derhos ansættes med hver sin Fortieneste, det mindste med det meste, men det maae være nok. Ellers sauges til Udførsel ei allene Planker, men og Bord, omtrent af de halve Tykkelse med Planker, saa at 5 a 6 Bord kan haves af Stokken.

Fra Vestby Saug-Stue, hvor siden er bleven et godt Gastgiverie, kom jeg over en Broe af en stridende Bæk, og vendte mod Sønden ned paa Søen Mieren, som er næsten en halv Miil lang og neppe en halv Miil bred. Vi mødte en Bonde fra Spydeberg, som foer til Christiania med et Læs Granved, hvor han fik 48 Sk. derfor; paa en længere Vei, eller paa en anden Vei og Tid, var det vist ei Umagen verd, men han hentede med samme noget tilbage; i de 20 Aar siden den Tid er Vedens Priis stegen 1/3. Bag efter os kom nogle med Baghoner fra Vestby Saugen, de galdt 8 Sk. Tylten ved Saugen, og fortiente ikke over 3 Miles Kiørsel, undtagen de udsøgte, som falde af det største Oplandske Tømmer, og da det har længe undergaaet Forandringer i Luften, og tildeels i Våndet, saa lider saadant Træe forarbeidet ikke saadan Udvidelse og Sammenkrypning, som andet Træe, der ei har udholdet saadan Prøve, bruges derfor og meget til Snekkerarbeide; thi det er ellers en gængs Feil i Norge, især paa Landet, at man for tidlig benytter sig af Bord, før de noksom er giennemtørrede.

Paa høire Haand laae den høie Mileskov-Kollen, som vi og havde længe i Sigte for os paa den anden Kant, da vi reiste paa Søen Langen. Eftersom den er tæt ved Søe-Bredden, vil jeg melde om dens Merkværdighed. Det er det høieste Bierg mellem Christiania og Friderichshald eller i Smaalenene, (næst Linne- kleppen, hvorom siden) derfra sees om Sommeren de blanke Snee- Fielde, 16 norske Mile herfra mod Vesten, ei at tale om de mange nærmere høider, Vaade- og Beyde-Strækninger.

Vestby, som vi kom fra, ligger ved Biergets Fod, man skal tilforn St. Hans Aften holdt Forsamlinger heroppe, og ligesom Bloksbierg i Tyskland, har den ei undgaaet overtroiske Beskrivelser, hvortil især en Hule neden for Bierget, gemeenlig kaldet Dragehulen, har giort sit. Hulen og Udsigten dertil, har jeg nøie ladet tegne efter Naturen, og stikke i Kobber til en Titel-Vignette af Spydebergs Beskrivelse. Denne Hule vender mod Østen, og er egentlig en Biergklyft, som gaaer henved 17 Alen ind i Bierget af ulige Vidde; saa man et Steds maa krybe frem; inderst har man fundet Kul, og for Resten troet, at en Drage, rugende paa en Skat, der har haft sit Leie. Denne Skat er vel da blæven samlet af den Sølv-Aare, som gemeen Mand forteller her skal findes i Nærheden, og tabe sig i Miern-Søe. Nogen Undersøgelse fortiente vel denne biergagtige Egn. Hvorom alting er, saa har saadan Folke-Sagn givet mig Anledning til det locale i en Fortælnung, jeg under Titel af Philoneus eller Eftertiden i Norge 1781 udgav i Christiania, som et Anhang til Spydebergs Beskrivelse, hvor jeg, efterat have fortalt det Forbigagne og Nærværende, aabner en Skueplats langt hen i det Tilkommende, lader en Biergmand Aar 2000 trine frem af denne Hule, vende tilbage med Liebhaberne i sit underjordiske Bierg- Slot, og fremvise adskilligt, som man vist ikke seer nu omstunder, og ellermindst i Norge. Besynderligt er det ellers, at ei allene eenfoldige, men endog ret kloge folk have taget feil, baade af Planen, Tankerne og Hensigten, men det kom dog ei til nogen Hexe-Proces; fat fapienti.

Fra den søndre Ende af Miern-Søe, gik Veien op for Bakken i Spydeberg Præstegield, og en Fierdingvei østlig kom vi paa den smukke Søe Lysern. Denne Søe er næsten en halv Miil lang og bred med mange Odder, Viger og Øer, saa der kan ei være flere Forskielligheder paa saa liden en Strækning, smaa Lunde af Gran- og Løv-Træer, Enge og Agre i det Lave; de maadelige, samt i Bugter gaaende Bakker paa Høiderne deromkring, og de adskillige Gaarde og Pladser derimellem give et behageligt Syn; i Særdeleshed, naar man Staaer paa Lysefieldet Østen for Søen, og seer Vesterud; derfor har jeg ei taget i Beteænkning, at aftegne denne smukke Udsigt, og lade den i Kiøbenhavn stikke i Kobber til Spydebergs Beskrivelse, men siden er den finere tegnet af Hr. Kapitain Bang, og stukket meget smugt i Berlin til det Bernouilliske Verk, Samlung kurzer Reisebeschreibungen. Endog fra det lave Field, hvorpaa ere 2 store Steendysser sees Sneefielde, henved 17 Mile herfra i Vest.

Denne Søe er ei allene behagelig, hvorfor man i Selskap passerer der til Vands mangen fornøielig Time blant dens smaa fortryllende Øer; den er og meget nyttig, da den er overmaade fiskerig, især paa Giedder og Aborrer, og har et meget klart og sundt Vand; den har vel adskillige Tilløb, men kun et Udløb ved Hougen, hvor den tiener til et uudtømmeligt Vandfald for de der værende Mølleværker. Denne Søe ligger omtrent 60 Alen høiere end Søen Miern, vi kom fra, og maatte vi kiøre over 3 adskillige dens Bugter, inden vi kom til Hougen, een Miil Sydost fra Vestby, hvorfra jeg havde leiet en Hest for gode Ord og Betalning.

Originaler, galninger og bygdetullinger.

Der gives vel neppe under solen to begreber, som forveksles saa let, som det at være en original, og det at være en galning, og der skal sandelig nu om stunder en god jury til for at kunne afgjøre, hvor den egentlig befinder sig, den haarfine grænse mellem det oprindelige og det forskruede – hvor egenheden ender, hvor galskaben begynder.

For der er ord som tages saa forfængelig – En del folk gaar rundt og forsøger at gjøre og sige aparte ting – og mange karakteriserer i sine hjerters enfold disse folk ved at bruge ordet «original» afvekslende som substantiv og adjektiv.

Men strengt taget:

Et menneske, vil jeg høitidelig og kortfattet sige, som danner sine grundsætninger stik modsat sine samtidiges – og lever derefter — han alene er en original. – Sokrates, Demostehenes, Luther, se, det var originaler gode nok; medens vistnok ingen vil bestride Claudius Nero, Calligula eller endog don Juan førsteretten i et galehus. Eller: Saasandt det heder sig, at mennesket var godt i sin oprindelse, er ialfald det daarlige menneske saa langtfra nogen original, som dets stemme blot blander sig ind i tusinde andre sletheders potpourri.

Derom være nok sagt. Thi hvad de ovenfor nævnte angaar, er det desværre for vanskeligt at fremkomme med noget nyt, og da de dannede galninger gjerne trompeterer i sit tomme overflødighedshorn for selv at besørge sin saga, er det ligesaagodt at gjøre som manden, der agte kjelkebakke nedover fjeldet – fort gik det og hopped gjorde det; men tilgaards kom han, lige idet han vælted – – –

Der er en beskeden underafdeling af galningerne, som harmløse og forstyrrede i hjernen rusler om fra gaard til gaard, fra bygd til bygd, i gamle dage med en tiggerpose, nu med en kramsæk paa ryggen. Bygdeoriginaler er de blevne kalte, men dette er altsaa feilagtigt. Bygdegalninger nærmere. Eller i betragtning af underafdelingen: Bygdetullinger. Men deres navne vil visselig mangen en her fra østlandet drage kjendsel paa.

Saaledes vanked i midten af forrige aarhundrede Wergelands-gutten omkring i Skedsmo, Fet og omliggende bygder.

– Den dag idag ved en gammel dame at fortælle om, hvorledes hun en vintermorgen blev vækket af latter og leven blandet med en spagfærdig felelaat ude ifra gaardspladsen; men da hun saa ud af vinduet – fri og bevare for en serenade: – stod ikke der Wergelandsgutten splitnøgen i den bidende frost og gned paa felen sin, og hvidagtig syntes hun han var, ganske rimet over hele kroppen. Dog, den gamle dame, som dengang var ung, daaned ikke; hun trak sig bare ind i værelset og lo ved sig selv – det var lidt bondeblod i hende – og da hun atter saa ud, var urostifteren bleven stængt inde i drengestuen, – Lignende tildragelser hørte forresten ingenlunde til sjeldenhederne dengang; for bemeldte person brugte nok at fare rundt paa den maade, baade naar han var fuld, og dagen derpaa; men felen fik han kun daarlig lyd i paa det tidspunkt, da det var gaaet saa nedad bakke med ham.

Undertiden kunde han alligevel forbause med kunststykker som at faa melodier frem ved hjælp af nogle snore spændte over et træbret.

Som on modsætning til Wergelandsgutten, især hvad antrækket anbelanged, kan nævnes Per Velklædt, ogsaa tituleret Klædden, som havde for skik at sy hver en tøisfille, han kom over, fast paa sig, med den følge, at han tilslut blev gaaende i en hel rustning og var nødt til at lægge sig ned saa lang, han var naar han skulde tage noget op.

Saa var det Jens Taie, hvis blide mund var parat til ved mindste vink at berette historien om dengang, han havde lagt sig til at sove paa et skib og paa den maade ganske uventet var kommen til «de varmen’e land – enne», hvor folk i udsøgt elegance spankulered om «i karamerdugs—gazes bukser — enne» .

Men snolest skal den store, tykke Bjeldegutten have været med sin bjelde bundet om halsen. Stympers. Han led under samme ulempe som Mumle Gaaseæg, nemlig at han aldrig kunde blive mæt. Det vil da sige: Kunde han kjende maden, naar han stak fingeren ned i halsen, var alt i orden, men dertil krævedes en grødgryde saa stor som der paa en fuldgaard koges til onnefolkene midtsommers.

Gale Marie, præstedatteren, som ulykkelig kjærlighed havde gjort afsindig, tilhørte rigtignok en senere generation, men var derfor ikke mindre standhaftig end sine mandlige kolleger, der hun i 40 aar vandrede om i de forskjelligste trakter af landet, de sidste 15 a 20 aar i Nedre Romerike; dog vidste ingen paa disse kanter, hvor hun opholdt sig vintertiden, selv fortalte hun ingenting, blev sint, naar nogen spurgte. Derfor blev omtrent det eneste, man ved at berette om hendes snak, hin gang hun i forrygende høstveir kom ind etsted – «Naar en gaar i syd, er det varmt; for da gaar en undaf for Nordenvinden, og haar en gaar i nord er det koldt, for da gaar en undaf for søndenvinden», sagde hun, idet hun paa de tunge træsko klamped bort til skorstenen, satte sig, sank sammen, vugged og ruged med præget af en stivnet sorg over det lille, skrumpne ansigt, hvori endnu kunde spores mærker af en uomtvistelig skjønhed.

De maatte kunne have dannet et underligt menageri, disse, dersom de var blevne stuvede sammen istedetfor at ræke viden om land og strand; men det tænkte ingen paa for 50 aar siden, da der hverken existered daarekister eller fattighuse. Og derfor døde de allesammen bygdetullingernes traditionelle død, grøftedøden.

Men – døden er en befrier, siger Seneea.

Hildr Jølsen.

EN SPLITTERNY VISE om Flatebybedriften og folk paa Enebakkstrand av Oskar Pedersen

Mel.: Med skibet Jone Jonas fra Engeland vi drog.
At dikte og at skrive det er min største lyst,
men jeg kafr jo intet blive, for min stilling er saa trist;
men en vise jeg vil nedskrive, for kvinde og for mand.
om Fiateby’s bedrifter og folk paa Enebakstrand, Enebakstrand.

I aaret 1900, jeg jo det mindes maa,
et sliperi blev bygget hist ved Flateby aa.
Vasdraget det var semest, betjeningen var dum,
derfor maa Backe-Wiigs*brødrene ta~av sin egen pung, egen pung.

Et sliperi ei sig lønner, vi jo det skjønne maa,
en sulfat celulose vi maa begynde paa.
Maskineriet blev ombyttet og flyttet sten for sten;
et større anlæg syntes i nittenhundréd og en, hundred og en.

Graastensmurere og fjeldsprængere nu maa di skynde paa,
la feiselen sig svinge, hr. Myhre synge maa.
Bønderne blev jaget utav den vilde skræk,
de trodde her skal blive et rigtig mønsterverk, mønsterverk.

Mekanikere og montører blev hentet én for én,
og murere med haandlangere, og jég blev en av dem
som skulde stenen bære, et arbeide som klaar
alt for en yngling som knapt var 18 aar, 18 aar.

Et hul der blev opgravet, hvad mon der skulde bli
saadan blev der omtalet av de nysgjærrige.
Av Melgaard og av Balder blev. heisen kjørt i top,
det var ei langt paa høsten før en skorsten raget op, raget op.

Med bygningen og monteringen det gik nu ganske srnaat
for betalingen var liten, og liten arbeidsflok.
Hr. Bache-Wiig han tænkte et reiseverk maa til,
tømmermænd og snekkere kan de blive hvem som vil, hvem som vil.

Da vinteren var tilende kom fabrikken igang,
da fik vi tage pladsen efter stilling og av rang.
Men gik der et jevndøger saa stod der op til tre,
hvad skulde det vel blive for Backe-Wiigs brødrene, brødrene.

Hr. Backe-Wiig han tænkte jeg skal igjøre hvad jeg kan,
jeg kan jo Iaane penger saa længer det gaar an;
imens han gik og tænkte omkring i drømmens rus
saa kom de kreditorer og slog det til konkurs, konkurs.

Nogen av de gifte paa boets regning fik
arbeide, men det værste var de ingen penger fik.
Da blev de alle enige: en sakfører vj maa ha,
da tænkte jo hr. Sundby: for mig det passer bra, passer bra.

Vinteren stod for døren jeg tænkte huttetu,
det blir vel haarde nøtter baade for inig og du,
for 50 øre dagen hos bønderne at gaa,
spænd remmen haardt om livet saa kan di sulte faa, sulte faa.

Heldig var dem stillet, dem som hadde sparet litt,
men de fleste hadde dem opbrukt og taget paa kredit,
for de hadde braset med laks og spekelaar,
nu maa de la sig nøle med de smuler de kan faa, de kan faa.

Et par aar var henrundne og det blev atter vaar,
atter faar vi høre at Backe-Wiig han har
et aktieselskap dannet, med større kapital,
og skal begynde bedriften igjen ved Flateby dal, Flateby dal.

Det blir 2 kroner dagen, di kan ei mere faa,
dem sier: det blir det samme bare vi faar begynde paa.
Det varte ikke længe før fabrikken var igang,
og vaaren til os smiler med løvspret og fuglesang, fuglesang.

Folk de skifter pladser og flytter hit og dit,
for det var de største chanser til at en formand bli,
det maa jo hvermand tænke det var en fiks idé
en maaneds gratisarbeide og maskinfører bli, fører bli.

En disponent og to formænder det har det været før,
en materielforvalter og saa en ingeniør,
en tømmermand, en snekker, en til at kroke rør
smed og mekanikrer det blev der saa tæt som glør, tæt som glør

Sommeren gik rolig og vinteren ogsaa,
da begyndte folk at tænke det hænder vel snart no,
nu skal di faa høre naar maisolen kom
og tørket flisen som ut fra renskeriet kom, renskeriet kom.

Da sat den røde hane paa reiseverkeis top,
han begyndte straks at gale naar hr. Braathen gjorde op,
det stod i røk og flammer, naar flisen tændte blus.
Maskineriet styrtet ned og fabrikken laa i grus, laa i grus.

Det var jo assurert og pengene de fik,
det var bare at rydde tomten, et murverk op de fik,
det maa vi alle si Backe-Wiig var en driftig mand,
han gir sig ikke over for konkurs og for brand, og for brand.

Socialismens sterke arme ved Flateby tok sit tak,
dem som var længst fremme, dem stilte nu sig bak.
Da Backe-Wiig fik hore en forening stiftet var,
de fleste sig undskyldte at de ikke medlem var, medlem var.

Det fins vel en og anden som høit paa straa vil staa,
disse helst ved siden av sin principal vil gaa;
den som bedst forkynder sine kameraters feil
den faar sin fulde dagløn og Judas penger til, penger til.

Nu gik det stilt og rolig til nittenhundredni,
det var jo rent utrolig hvad der igjen skal bli;
jo hr. Backe-Wiigs brødre staar paa falittens rand.
Jeg tror at selve fanden var Backe-Wiigs overmand, overmand.

Hr. Bache-Wiig tok adjø og bort fra Flateby drog;
saa kom nu der en svenske som driften overtok,
og ta mig tusan jevlar, der blev en artig leik,
arbeidere og formænd fik danse huskomhei, huskomhei

Han gik omkring med kjeppen, og pekte hit og dit:
hør nu i jevlar bagger jeg kaster ut saa’n skidt.
Alting blev nu omgjort helt ned til privete
for det blev sat ved siden av arbeidernes spisested, spisested.

Om forening var ei tale for denne barske mand,
de socialister gale han knyttede sin haand:
om de mig ei vil lystre ska de se hvordan det gaar
de maa forlate Flateby og svarte „katten“ faa, „katten“ faa.

Folk blev saa skremte, de sto som tændte lys
naar hr. Lundberg kom og skjændte, for han var sint som en gris.
formændene stod og titta naar hr. Lundberg han kom ut,
saa løp de ham imøte saa troien stod ret ut. stod ret ut.

I 1912 og paa høsten det alt gled,
hr. Lundberg han skulde straffe alt for sin bitterhet.
Diffesøren stod i trykket, en eksplosjon fandt sted,
og rev op hele taket og vægga ramlet ned, ramlet ned.

Hr. Lundberg til at bygge alt hvad han formaar
og i 1913 igjen fabrikken gaar.
Produktionen den var daarlig, og fabrikken den gik hærk
det var ikke andet at vente, for det gik med bare tværk, bare tværk.

Da kommer jubelaaret med krig og kanondur
da tænkte vist hr. Lundberg at sætte os rent paa sultekur.
En liste der blev utsendt at daglønnen mindre blir,
det halve faar de utbetalt, resten greier jeg, greier jeg

I 1915 hr. Lundberg drog avsted
og Flatebys arbeidere et sølvfat sendte med,
det var til stor erindring for hans medlidenhet,
jeg tror knapt at hans arbeidere fik tak, da han drog avsted, drog avsted

Kontorist hr. Olaf Lie fik disponentbestillingen,
og Sverre Nilsen ingeninør og driftsbestyreren :
nu gaar det saa det smælder og arbeides i hver sal,
nu er det stor forandring blit her ved Flateby dal, Flateby dal.

25 kroner i gratial vi faar
og dyrtidstillægspenger to gange i hvert aar,
8-timers dagen er indført kan de tro;
men først saa maa de love de arbeide maa for to, maa for to.

Meget sig forandret paa denne tid saa lang,
det er ei mange koner, men fruer nævnes kan,
ei længere røkes piper, men havanneser lang
til gramofon og orgel og saa pianos klang, pianos klang.

Nu er det dans og moro hverendra helgedag,
for vi har arbeiderparti og sociale ungdomslag,
det kooprative selskap ved navn samvirkelag
hvor de fine fruer sig kan faa de varer de vil ha, de vil ha.

Om du engang skulde trænge, og du 50 øre betale vil,
du faar ei utbetalt penger, det er et lystig spil.
I samvirkelaget med seddel fra formand,
der faar du dig en ration, for du ei penger styre kan, styre kan.

Dem skriver i avisen og giver gode raad
til dem som ei sig agter i samvirkelag at gaa.
Er det for at trække kunder, er det for at være kar?
Den som skriver saadant ei verden prøvet har, prøvet har.

For det fins vel en og anden som haver stiftet gjæld,
og som vil være ærlig og den betale vil.
Derfor saa vil jeg sige til dig hr. koopratør:
husk verset nr. 11, da vinteren stod for dør, stod for dør.

Nu vil jeg slutte visen for den er bleven lang,
den naar fra 1900 og til 17de aargang;
skal du kjøpe visen, saa faar du den min ven
for 25 øre av Oskar Pedersen, Pedersen.

UTGIT AV GUSTAV H A G E N
1917 LILLESTRØM «AKERSHUS» TRYKKERI

TREKK AV YTTERBYGDAS OG VESTBYGODSETS HISTORIE

Ytterbygda – Ytre Enebakk – hva er det?

Det er en eldgammel betegnelse som går helt tilbake til forhistorien. Opprinnelig var navnet Ytterbygdfjerdingen eller Ytterbyfjerdingen, på samme måte som Dalefjerdingen som jo fremdeles er en levende betegnelse. Vi må anta at Enebakk fra først av var delt i fire fjerdinger. Professor Gustav Indrebø mener at fjerdingene – det var ikke bare Enebakk som hadde en slik inndeling — ble til før viking­tiden og at det var en oppdeling av et herred gjennomført av hensyn til tingene, tingstedene.

Hvor gikk og går så grensen mellom Ytterbygda og det øvrige Enebakk? Da Mari kirke ble bygd og innviet i 1761 var det en klar forutsetning at alle gårdene med husmanns­plasser i Ytterbøyden, som det het dengang, skulle sogne til den nye kirken. På det store kartverket over Enebakk som ble tegnet av Vendel Bremer og Juell i 1800 er angitt grensene mellom Enebakk Præstegjeld og det kartografene kaller Mariæ Annex, og vi kan gå ut fra at disse grensene faller sammen med de eldgamle grensene for Ytterby- fjerdingen. På gjengivelsen av det gamle kartverket fra 1800 som vi kan se i herredsstyresalen er grensen avmerket slik :

Den følger åsen mellom Dalefjerdingen og Lyseren, slik at Breviksgårdene faller innenfor Ytterbygda – det ga i sin tid foranledning til en disputt på høyeste hold og en kongelig dispensasjon som jeg skal komme tilbake til. Videre går grensen øst for Holt tjern, nord-vest-over over Holmetjern, videre mot nordvest og nord til Forfoten. Her bøyer den brått vestover, går sør for Rausjø og Kjerringhøgda, bøyer så sørover, passerer rett vest for Svarthoel, eller Svarthullet som det står på kartet, og så tvers over Bindingsvann, og følger så herredsgrensen over til Langen og videre herredsgrensen mot sør.

Noe av det som her er av særlig interesse er å konsta­tere at hele Rausjømarka med Rausjøgrenda, Enebakks gamle ålmenning, faller utenfor Ytterbygdas grenser. Det må vi ytterbygdinger finne oss i. Ytterbygdas område er med dette klart definert. Og vi må spørre: Er dette en ganske tilfeldig grense? Det er det ikke. Vi skal se hvorledes Ytre Enebakk i natur og topografi skiller seg ut fra det øvrige Enebakk.

Høydedraget som strekker seg fra Rælingsåsene i nord til Spydebergdelet i sør danner et vannskille i bygda. Ytterbygda hører til Mossevassdraget mens resten av vass­dragene går til Øyeren. Det gjør at jordsmonn og natur er forskjellig her og i bygda ellers. Avdøde gårdbruker Håkon Heiaas, fra Dalefjerdingen, som var en interessert og kunnskapsrik lokalhistoriker, skriver i en oversikt over Enebakks forhistorie:

«For å forstå hvorfor det er så tykke leirlag, med bratte bakker langs Øyeren, mens det i Ytre Enebakk er forholds­vis tynne jordlag med mye sand og stein, må en gå tilbake til istiden. Ved slutten av istiden lå Enebakk snaue 200 meter lavere enn nå. Issmeltingen førte til at mek­tige breelver førte med seg store mengder sand og slam som sank til bunns i havbukter med stillere vann.

Dette slammet er blitt til leire. En bre-tunge er an­tagelig blitt liggende igjen på bunnen av Øyeren, og blitt dekket av tykke lag slam som isolerte og hindret isen i å smelte før langt senere.

Rælingsåsene og utløperne sørover stengte for bre- elvene slik at Ytre Enebakk fikk forholdsvis lite smelte­vann og dermed lite slam og leire. Derfor ser vi også at bekkene i Ytre ligger nesten i flukt med terrenget, mens bekkene langsmed Øyeren har gravd seg dypt ned og laget daler og bakker.»

Det rike og allsidige jordsmonnet i Ytterbygda med innslag av morenejord lokket tidlig jordbrukende folk hit. Hvor tidlig?

Det første svar på dette vil jeg faktisk la sprogforskerne gi.

I prof. Magnus Olsen’s lille bok «Hvad våre stedsnavn lærer oss» (Oslo 1934) skriver han: Det elvenavn som vel har interessert sprogmenene aller mest, er Mors, den elv byen Moss har sitt navn efter. Mosse-elven kommer fra en sjø i Enebakk som heter Mjær       Oluf Rygh – (den

kjente forsker som har skrevet hovedverket «Norske gaards- navne») – hadde lagt merke til likheten mellom sjønavnet og elvenavnet, og Sophus Bugge dro på sin fyndige måte konsekvensene av det* skriver Magnus Olsen.

Bugge sier i en minnetale han holdt i Studentersamfunnet over Oluf Rygh: «Denne sammenstilling av Mjær og Mors er tillige et historisk Resultat. Thi denne Sammenhæng lærer oss, at norsktalende Mænd gav denne Sjø og denne Elv Navn længe før Kristi tid.»

Sophus Bugge er en av de store og verd å legge merke til. Altså lenge før Kristi tid! forteller sprogmennene oss.

Og arkeologene bekrefter det med sine funn.

Funn av steinøkser og flintredskaper fra gårdene rundt Mjær fra Vik, fra Solberg og Omberg og fra Lysern-området, forteller om en fast og stedfestet jordbrukskultur her allerede i slutten av steinalderen og i efterfølgende bronsealder som vi regner med tok slutt omkring 400 før Kristus. Det var en primitiv form for jordbruk som den gang ble drevet. Storfamiliene slo seg ned i det som historikerne har kalt gårdsvald – samme ordet vald som brukes om områder med jakt- eller fiskerett i våre dager. Innenfor disse rommelige områder drev de sitt sviebruk med såing av korn i små åkrer. Når jorden var utpint ett sted, flyttet de åker­bruket sitt til et annet sted innen valdet. Høy, løv og skav ble samlet inn rundt om i valdet, der også dyrene hadde havn. Ved siden ble sikkert drevet jakt og fiske.

Bofaste hus var det ikke så nøye med. Helt ned i bronsealderen var klimaet meget mildere enn i dag. Fra omkring 400 f. Kr. går vi inn i den eldre jernalder. Overgangen til denne periode var preget av klimafor­verring. Det ble kaldere, vanskeligere å livnære seg, nødvendig med bedre hus, fastere bosteder. Gårder tok efterhvert form mer i likhet med slik vi kjenner dem i historisk tid fra de første skrevne kilder.

Sprogforskerne mener å kunne fortelle oss gårdenes omtrentlige alder. Eldst her i bygda er sannsynligvis de som kort uttrykker en naturbeskrivelse: Nes, Foss, Vik, Berger, Lund.

Allerede før folkevandringstiden,400 – 600 e.kr.var det gårder på disse stedene. Og ikke lenge efter, i slutten av perioden antar man at det var gårder på Bjerke, Jaer, Oppsal og Brevik, og kanskje noen få steder til. Det mener i alle fall bygdebokforfatter Birger Kirkeby.

Gravhaugene på Bjerkhaugen ved Bjerke og på Foss be­krefter på sin måte at her har bodd folk fra lang tid tilbake. Den ene av gravhaugene på Bjerkhaugen ble gravd ut vitenskapelig med skjeer av arkeolog Vibe-Müller. Graven var tom, men Vibe-Müiller hadde god lyst til å fort­sette for å se om de andre haugene hadde mer å gi. Grav­haugene på Bjerkhaugen har en typisk beliggenhet i forhold til gården. Museumsdirektør Lauritz Oppstad har fortalt meg fra den tiden han var fylkeskonservator for Østfold og var på oppdagelsesferd sammen med statsstipendiat Erling Johansen, mannen med en utrolig teft for gamle gravhauger og annet fra fjerne tider. «Vi dro til tunene på de gamle gårdene», sa han. «Så vi en passende haug derfra, kunne vi være nokså sikre på at vi der ville finne gravhauger.

De gamle ville nemlig gravlegges slik at de hadde utsikt ned til tunet. På den måten kunne de kontrollere at ung­dommen tok seg skikkelig av gården. Ragnhild og jeg har fulgt denne tradisjonen, og bygget oss hus like ved Bjerk­haugen, og med god utsikt, så kontrollen for vår del er helt i orden! Forskjellen mellom oss og de gamle er bare at vi har ordnet oss slik allerede i levende live.

Også på andre steder i Ytterbygda mener arkeologene at det er, eller kan være rester av gamle gravhauger.

Ynger jernalder omfatter merovingertiden fra 600 – 800 e.Kr. og vikingtiden fra 800 til 1.050. I denne perioden skjøt folketallet og byggingen av nye gårder fart for alvor. Man regner med at i denne meget aktive perioden ble det gårder på Vestby, Østby, Ungersnes, Solberg, Omberg, Huseby, Kjølstad og Nordby. Det må ha vært minst 18 – 20 gårder i bruk i Ytterbygda ved slutten av vikingtiden.

Her i landet hadde vi i denne perioden for alvor fått fart på jernvinningen. Det danner den rent materielle bakgrunn for den sterke ekspansjon med alle vikingferdene, Normannaveldet. Sverdet, sverdet av jern brøt veien. I våre oldskasamlinger finnes ikke mindre enn 5.000 vikingsverd. Det forteller nesten alt.

Gammelnorsk tid, tiden fra vikingtiden til svartedauden 1350, viste en sterk folkevekst her i bygda og en mengde små garder ble ryddet i utkantene av de gamle bakliene og lenger til skogs. Mange av de gamle gårdene ble også delt. i flere bruk.

Jeg kan ikke gå i detalj, bare nevne at Kirkeby kommer til at det må ha vært minst 75 gårdsbruk i Ytterbygden før svartedauden, av disse var ti bruk oppstått ved deling av gårdene som var her ved slutten av vikingtiden. En hel rekke gårder hvis navn ender på rud ble ryddet tidlig i gammelnorsk tid. Hvis man regner med et gjennomsnittlig folketall på 6 pr. bruk kommer man til at det kan ha bodd omkring 450 mennesker i Ytterbygda med Brevikskroken på det tidspunkt da den drepende pest svartedauden slo til.

De par hundre år som fulgte er preget av en dyp ned­gangstid. Kirkeby summerer opp og kommer til at det bare var 17 gårder i bruk i hele Ytterbygda med Brevikskroken i den verste nedgangstiden. Selv om man regner med et høyere gjennomsnitt enn i gammelnorsk tid, altså før Svartedauden, kan likevel folketallet ikke ha vært mye høyere enn 130 i slutten av 1400 tallet, altså en nedgang til under tredjeparten. Nesten bare på de store gårdene, de som først var blitt dyrket, var det fremdeles folk.

Oppgangsperioden begynte ved midten av 1500 tallet, først langsomt, siden med stadig økning av folketallet.

Fra 1620 årene kan vi regne med at de første husmenn i vår mening av ordet ble «nedsatt», som det gjerne hette.

I midten av 1660-årene var det 25 plasser. Først tidlig på 1700 tallet, altså etter mer enn 350 år, var folketallet kommet opp på samme nivå som det hadde før svartedauden. Det er den vanlige tendensen for bygdene også ellers på Rome­rike.

Utviklingen videre mot vårt eget århundre byr ikke på overraskelser. I 1801, ved folketellingen, var antall gårdsbruk 35. Det hadde holdt seg uforandret gjennom hele det foregående århundre. På 9 av gårdene var det to bruk, slik at det dreiet seg om 26 navngitte gårder. Antall hus­mannsplasser var øket til 85, Vik dominerer med hele 23 plasser, Østby har 8, Vestby 7, Jaer 6, og Nordby og Oppsal med 5 hver. I alt bodde det omkring 700 mennesker i Ytter­bygda ved århundreskiftet. I 1815 var tallet lavere. Det skyldtes det forferdelige nødsåret 1812, som også fikk virkninger det følgende år.

Befolkningen øket utover attenhundreårene, men befolkningsoverskuddet fikk bare utløp ved rydding av nye plasser, under stadig mindre gunstige vilkår, og husmennenes liv ble altfor ofte en kamp for å overleve.

Dette var situasjonen før utvandringen til Amerika tok til for alvor, før utvandring til Christiania med de nye arbeidsplasser som efterhvert skulle skapes der, og før Holm Jølsen i 1865 begynte sin fabrikkdrift i Ekeberg- dalen.

Under disse forhold var det ikke underlig at Thraniter- bevegelsen, som særlig søkte sine tilhengere blant husmenn og landarbeidere, fikk en stor og sterk tilslutning i Ytterbygda.

Bevegelsens opphavsmann, idealisten og arbeiderføreren Marcus Thrane, hadde sine slektsrøtter i Ytterbygda. Hans farfar var født på Sagstua, som den gang tilhørte Vestby. (Det er der postkontoret nå ligger.) Dette gir oss en ekstra grunn til å minnes ham.

Marcus Thrane var født i 1817. Han kjempet for å bedre småfolks kår og gikk inn for en moderat sosialisme, men uten å angripe eiendomsretten.

Mot slutten av 1848 begynte han å organisere arbeider­foreninger, og i tilslutning til foreningene startet han utgivelsen av «Arbeiderforeningens Blad». Utviklingen ble rivende. I begynnelsen av 1850 var det stiftet 100 arbeider foreninger, og bare et halvt år etter var det 273 foreninger med et medlemstall på over 20.000. Når man tenker på kommunikasjonene på den tid, er dette utrolige tall over en kort tid.

Thrane bygger på kristne brorskapsidéer. Hans innledningsartikkel i Arbeiderforeningens Blad begynner med disse ord: «Arbeidere! Gud være med Eder, Gud være med oss alle; en kamp vil begynne, en kamp må begynne. Gud lede denne kamp således at den blot bliver åndelig, ikke legemlig, at den innskrenker seg til en kamp med sann­hetens ord.»

I 1850 fikk Thrane i stand en petisjon stilet direkte til kongen undertegnet av 12.833 medlemmer av arbeider­foreningene, og ikke mindre enn 97 underskrifter var her fra Ytre Enebakk. Vi har navnene på dem alle. Petisjonen var formet som et programskrift. Viktigst var kravet om alminnelig stemme­rett, ved siden av en rekke andre demokratiske og human­istiske reformer langt forut for sin tid.

Som kjent førte bevegelsen ikke til konkrete resultater. Marcus Thrane og lederne ble arrestert, og under fengsels­oppholdet gikk bevegelsen i oppløsning.

Men jeg vil også si noen ord om Marcus Thrane’s farfar, han som var født på Sagstua. Hans navn var Paul Olsen Thrane. Han var født 1751 og sønn av sersjant og ferje- mann Ole Johannesen. Moren var av presteslekten Trane på Nes i Romerike. Paul Thrane ble som ganske ung bord- skriver på trelasttomtene i Fredrikstad, men av skjebnen var han utsett til en eventyrligere karriere enn noen annen Enebakking er blitt til del.

Han dro til Christiania som tredveåring. Det var krig ute i verden, men gode tider i Norge, og Paul Thrane var av dem som forsto å utnytte det. Han ble blant annet stor tobaksfabrikant, og om hans livssaga gis der forøvrig følgende forbausende opplysninger:

«I 1801 ble Thrane byens første stadshauptmann, senere justisråd, ridder av Dannebrog og Wasa, prinsen av Hessens forlover, og skal ifølge professor Worm-Muller, i 1814 av en deputasjon for den lavere borgerklasse været tilbudt Norges krone. Ved siden av sin butikk og sin fabrikk drev han store trelastforretninger, kjøpte Borregård av stats­råd Rosenkrantz for 25.000 pd.st. og regnes som en av det moderne Sarpsborgs grunnleggere: han var nemlig den første som fikk ideen til å la store tremastere gå rett opp den «ufarbare» elv til Sannesund, og han gjennomførte denne sin plan tross en forbitret motstand fra Fredrikstadborgernes side.»

Han var meget musikalsk, og den mest kjente av hans 22 barn, var komponisten Waldemar Thrane. Men som mange andre, blant annet Collettfirmaet på Flateby, møtte han sin ruin i de krisene som satte inn fra 1813 av.

Efter at vi har befunnet oss på Sagstua ved Paul Thranes fødsel i 1751, tar vi et stort sprang over Tangen- elva til Vestby, som er et av våre hovedmål i kveld.

På denne tiden var enken Maren Kamp eier av Vestby.

Hun var eldste datter av rådmann i Christiania Hans Castensen Kamp, som hadde to døtre; Maren og Gjertrud. Maren ble gift med Peder Nielsen Hess i Fredrikstad,

Gjertrud med en av slekten Juel i Christiania. Fra faren hadde Maren arvet Vestby med 2 flomsager og et kvernbruk, Foss med 2 underliggende bruk og diverse gårdparter i Enebakk og utenbygds. Peder Nielsen Hess hadde vært skipper og skipsreder, drev krambod og trelasthandel i Fredrikstad, og endte sine dager som en meget formuende mann. Enken forvaltet formuen vel. Siden alle hennes barn var døde testamenterte hun av sin formue nesten 11.000 riksdaler til forskjellige gode formål. Testa­mentet ble opprettet 3. juledag 1753, og tre uker etter ble hun begravet i Fredrikstad i selve kirken, et begravelsessted som bare ble storfolk til del. De postene i Mårens testamente som særlig interesserer oss er 3.000 Rdl. til Mari kirke i Enebakk og 500 Rdl. til Enebakk menighets fattige.

Hvorfor denne gavmilde interesse for Enebakk?

Vi får en opplysning i et fogedregnskap for Nedre Romerike hvor det heter: «Maren Hess haver her i sognet jordegods og saugbrug og paa visse Tider av Året holder her duk og disk.»

Duk og disk er nøkkelordene.

Disse årlige personlige nærvær på Vestby gir oss bak­grunnen for Maren’s interesse for Enebakk, for gaven til den nye kirken, og Enebakk’s fattige. Vi må tro hun er blit glad i bygda og menneskene her. Hvad formuen måtte utbringe utover testamentets 11.000 daler, skulle til­falle søstersønnen justitsråd Hans Juel, som overtok Vestby ved hennes død. Juel og hans etterkommere (i flere gene­rasjoner) kom til å prege Vestby i gårdens storhetstid, og – etterfølgende fallit.

Men først noen ord om oppførelsen av kirken, som ikke gikk knirkefritt.

Testamentet bestemte at kirken skulle bygges som anneks­kirke på Vestby gårds grund. Forutsetningen er at menig­heten selv skaffer tilveie nødvendig tømmer. De 3.000 Rdl. skulle bare anvendes til kirkens oppbyggelse, ornamente kirkeklokker, prestens underhold samt kirkens vedlikeholdets Det ble nøye fastsatt hvordan kirken skulle bygges og hva den skulle inneholde. De 26 gårdene som Ytterbygden består av skulle høre til kirken og sammen levere tømmeret til kirkebygget. Efter at kongelig tilladelse ble gitt 1758, skred prest og menighet til værket.

Brevikgårdene hører geografisk til Ytterbygda og derved til de gårdene som skulle fritt fremskaffe tømmer. Dette ville ikke Brevikgårdene finne seg i. Veien til den nye kirken ville nemlig for dem bli både lenger og besværligere enn til hovedkirken.

I den forbindelse oppsto en sak som satte gemyttene i kok.

Det første dokument er en skrivelse datert «Viig i Eenebak, den 8de Februarii 1759», fra de 4 gode menn som hadde påtatt seg å oppføre kirken. Brevet var stilet til ingen ringere enn:

«Deres Excellentz Hr. vicestatholder! Deres Høiædle Høiærværdighed Hr. Biskop, Høibydende Herrer!»

I brevet gjøres oppmerksom på hvorledes gårdene Søndre Brevik, Nordre Brevik, Vestre Brevik undslår seg for å anskaffe det tømmer til annekskirkens oppbyggelse som testa­mentet pålegger dem. Ikke nok med det, også beboerne av Vestby undslår seg for å levere tømmer, da eieren justitsråd Juel erklærte:   «At saasom hans afdøde Moster, Madam Hæss, havde givet saa anselig Capital til denne Kirke, så ville hand ingenlunde tillade at hands i Ytterbøiden boende landbønder …. i deres paaboende Gaarder maatte tage noget Tømmer til denne Kirke.» Skrivelsen slutter med en utvetydig formulering om at dersom de nu ikke «kand blive saa lykkelige at nyde de naadige Herrers Ordres til disse modvillige», at enten tømmeret fremskaffes eller de utpantes for tømmerets verdi, «så vil dette Gudelige værk derover standes.»

Skrivelsen er undertegnet: «Deres underdanigste

Tienere Paul Hellesen Næs, Holm Holmsen Viig, Otter Tostensen Ubberud og Hans Hansen Rustad.»

Visestattholderen J. Bentzon og biskop F. Nannestad reagerte raskt og med den forønskede fasthet overfor «de motvillige», i en resolusjon datert Christiania den 14 Februarii 1759. Den slutter med :

«Skulle nogen av Ytterbøidens Indbyggere over Formodning, imot den Kongelige klare Bogstav, fordriste sig til at vegre det, som samme efter Billighed tilkommer at utreede til Kirkens Bygning, maa saadant ved Udpantning hos samme inddrives og maa samme yder/Vvveere forvente, at Hand for sin ulydighed mot Kongelig Befalning skal vorde anseett.»

Dette måtte jo høres nokså skremmende, og justisråden på Vestby har antagelig straks kapitulert for dette imponerende oppbud av verdslig og kirkelig øvrighet, vi hører ialfald ikke noe mer til en «motvillighet» fra den kant. Men Brevikgårdene som hadde mer å fare med, tok det med fatning. De var noen harde negler. Hver av dem var pålagt å betale motverdien for tømmeret 8 Rdl., tilsammen 24 daler. De ville fremdeles ikke, selv om de nå skulle pantes.

Utpantingen var sommeren 1763, ennu ikke gjennomført, altså 2 år efter at kirken var innviet. Men Brevik-gårdene følte den som en stadig trussel. De besluttet seg da til å henvende seg direkte til kongen i Kjøbenhavn, Fredrik den 5. Det gjør de i en skrivelse av 8. august 1763. Det er stilet til:

«Stormægtigste Allernaadigste Arve Konge og Herre!»

Brevet begynner med å uttale at de har bevis og vitner på å ha lenger kirkevei til den nye Mariæ kirke enn til den gamle hovedkirken, og at den nye kirken ikke er noen fordel for dem.

«Vii have derfor heller ikke udloved noget til denne Kirkes Opretning, endskjønt vil derom mange gange og på ad­skillige facons har været Anmodede… Nu tries Vii med Udpantningens Fuldfør, og derfore ere, som bekiendt, fattige Bønder høistaarsaged, at indflye til Eders Kongelige Mayt med Allerunderdanigst Ansøgende Thi veed Vi os ingen anden Reedning end Allerunderdanigst at tage Tilflugten under Eders Kong. Majts egen og Allernaadigste Beskyttelse i dette Fald, dend Vii allerunderdanigst udbeder og saa meeget vissere vente, som vi udreede alle, een Kircke vedhængende Rettigheder, til vor gamle Hoved-Kircke hvor Vi og derimod have vore gamle Græffte- og Stoele-Stæder.

Vi forbliver til vor Død

Stormægtigste

Allernaadigste Arve Konge og Herres

Allerunderdanigste troe Undersaattere og ringeste Tienere

Joen Pedersen, Tosteen Engelsen,

Halvor Simensen, Troen Kristofferssen,

Hands Handssen.»

Man kan gå ut fra at bøndene i Brevikskroken ventet spent på svaret. Det kom i form av en: «Allerunderdnigst Erklæring», datert Christiania 14 Januarii 1764, hvor det heter :

«Endskiønt de 3de Gaarde, Søndre, Nordre og Vestre Brevig altid have henhørt under Ytre Bøydens Fierding, og i dend henseende i det allernaadigste Rescript af 15 Decembris 1758 articuls 6, nomination underlægges den for Yttre Bøydens Meenighed i Eenebachs Præstegield opbyggede Annex Kirke, saa dog da de udi deres Allerunderdanigste Memorial vedlagde og herved tilbagefølgende Tings. Vidne viise at de baade Vinter og Sommer have Længre og Besværligere Vej til Annexet end den gamle hoved Kirke, Henstilles til Deres Mayestæts Allernaadigste Velbehag, om de effter Ansøgning fremdeles maatte henlægges til hoved* Sognet, og da jeg Kammerherre STorm paatager mig at Besørge Entrepreneureene, for de udpantede 8 Rd hos hver, i alt 24 Rd, paa anden maade tilfreds stilled, have Vi intet imot, at det ud­pantede, dennem igien til Frie naadighed overlades.

Christiania d: 14 Januarii 1764

Storm F: Nannestad»

Altså full seier for de standhaftige. Man må gå ut fra

at kammerherre STorm representerer kongen, som forøvrig var

kjent for å være nokså slepphendt med Statens midler. Det

interessante ved denne historie er at en sak som ikke dreiet

seg om mere enn 24 daler, faktisk vinner frem via Kongen i

Kjøbenhavn. Den viser at folk her i landet, hvis de ikke

fant rettfærdighet på annen måte, så satte de sitt håp til

Landsfaderen i Kjøbenhavn. En liten solskinnshistorie som

gir et glimt av lys i den bekjente 400 årig natten som

kanskje j-var sa mørk som vi er kommet til å tre.

Et vers som ennå siteres av folk lyder:

«Mari Kjærke

tett ved Bjerke

smurt med tjære

til Guds ære

og på madam Hansens bekostning».

Disse linjer har sin rot i virkeligheten.

 

Kirkens vegger er av furutømmer. Opprinnelig var alle yttervegger kledd med kraftige over- og underliggere, slike som ennå finnes på nordveggen. Og veggene var tjærebredde, det finnes det ennå merker av under hvitmalingen, som først fant sted i 1870-årene. Men hva med tilføyelsen «på madam Hansen’s bekostning»? Er det bare en morsomhet? Den hist­oriske bakgrunn ser slik ut: Av de testamenterte 3.000 daler hadde Maren bestemt at rentene av 500 daler skulle brukes til kirkens vedlikehold, dvs. 25 daler, 5% var det faste rentenivå den gang. I 1764 ble disse 500 riksdaler overført til Enebakk hovedkirkes eier Clement Hansen på Torshaug, mot at han og fremtidige eiere av hovedkirken, skulle holde Mari kirke ved like. Det ble altså familien Hansen som skulle bekoste kirken tjæret.

Først i 1880 overtok kommunen hovedkirken og dermed også vedlikeholdet av Mari kirke.

Etter Maren Kamp’s død arvet som nevnt søstersønnen Hans Juel gården. Han var justitsråd og assessor i over- hoffretten. Han sønn, kammeråd Helle Juel, overtok så Vestby i 1766 etter farens død, og bosatte seg her omkring 20 år etter. Under ham var det at den store hovedbygningen med to fløyer ble bygget, som ennå står.

I Lars Hess Bing’s «Beskrivelse over Kongeriget Norge» (1796) finner vi en be­skrivelse av gården som blant annet forteller at «de ut­vendige Trapper og Pillarene, som opholde Gitterværket, der indhegne Gaardsrummet, saavelsom et i Gaarden værende Springvand, ere af Marmor. Springvandet ledes fra et Kildevæld i nærmeste Berg, og Renderne ere lagt saa dybt at Frosten ei kan række samme, hvorfor Fieldet paa nogle Steder maatte udsprænges…. Den fornemste Herlighed til Gaarden ere 5 betydelige Saugbruge, som ere opført strax neden for Gaarden ved et vandfald som dannes af en Elv imellem de 2de Vande Vaagen og Mieren. Disse Sauge have tilsammen 40.000 Bords aarlig Quantum.»

Ulf Oppegaard som har et inngående kjennskap til vass­dragene i Enebakk og virksomheten der gjennom tidene, skriver:

«Fossene mellem Våg og Mjær passet udmerket for kverner og sager. Ved at det blev bygget 10 — 12 dammer for maganisering av vann oppover i vassdraget, blev det her drifts­vann det meste av året. De største vannene er Svartholm – Bindingsvannene og Sverdsvann.

… Allerede i begynnelsen av 1600 var det flere sager her.

 

Tømmeret kunne fløtes fra skogene, nedover elven og like inn i sagene. Noen trelasteksportører så muligheten for å kunne skjære mere enn det stedlige tømmer i fossene her.

De kjøpte tømmer i Glomma, fløtet det inn Presteåen, og kjørte det om vinteren til sagene ved Tangenelven.»

Sagbrukene var på Helle Juel’s tid, og lenge før det, kilden til store inntekter for sine eiere. Det hang sammen med at sagene var underlagt de såkalte «Saugbrugsprivilegi er» en ordning Staten hadde fått istand allerede i begynn­elsen av 1600-tallet. Staten skaffet seg på denne måten inntekter samtidig som den sørget for å regulere avvirk­ningen av skogene som hadde skutt sterk fart ved eksport av bord og planker til Holland og England etter at vannsagen var tatt i bruk. Ved lov ble antall sager begrenset, og de som fikk sage, de priviligerte sagene, fikk fastsatt et bestemt årlig kvantum som ikke måtte overskrides. Derav navnet «kvantumssag». Som vi så hadde Vestby på sine 5 sager lov til å sage 40.000 bord. Til sammenligning hadde Collettene på Flateby, som eide 7 sager i Flatebydalen, lov til å sage 52.450 bord.

Byene hadde fått enerett til trelasteksport. Det førte til at trelasthandlerne i bygene og deres familie hadde stor interesse av å eie skogeiendommer med tilhørende vassdrag og priviligerte sager. Det var bakgrunnen for slekten Juel’s interesse for Vestby og Collett’ene for Flateby.

Så sent som i 1814 føltes privilegiene trykkende for bøndene.

I en betenkning fra Modum Almue til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 heter det blant annet :

«Skov-productene næsten maa bortgives for intet til Laste- handlerne, hvorved enkelte Mennesker alene drage Landets marv til sig, og beriges av Landmandens Sved.» Og Eidsvolls mannen prosten Schmidt kommenterer :

«Enhver maa være berettiget til at benytte de Fordeler, Naturen tilbyder ham, f.Ex. at den der har Skov og Vandfald, selv maatte forædle sin last til Planker og Bord, istedenfor at sælge sit Tømmer til Kjøbmanden for en Spotpris.»

Privilegiene ble lempet på, men først fullt opphevet i 1860 .

I den monopolstilling sagbrukseierne hadde ligger forklaringen til marmoret i springvannet på Vestby og forøvrig til den skildringen av stormannslivet på gården i Helle Juel’s tid,

slik N.P. Krogsbøl gir oss i heftet «Enebak i gamle Dage».

Krogsbøl var født i Enebakk i 1844, var en kort tid lærer her før han utvandret til Amerika. Herfra sendte han i 1921 – 22 erindringer fra sin ungdoms bygd til bladet «Akershus», og disse artiklene ble senere samlet og utgitt av vårt historielag.

Krogsbøl’s far og bestefar hadde arbeidet på Vestby, og han skriver at Helle Juel, som gikk under navntet «Gamle Juel» var en snill herre, godt likt av arbeiderne.

Men forholdene var nok forøvrig meget patriarkalske: «Kammerherren (Krogsbøl kaller ham det, men han var bare «kammerråd») holdt seghøit hevet over folket. Var det en eller anden som ville ham noget, saa fik de henvende sig til fogderne: Spismesteren, gaardsfogden og skogfogden; disse hadde at melde og bestemme, hvad der skulde gjøres.

Der førtes et stort og flot hushold, man kan godt si overdaadig. Gjester kom og reiste uavladelig til alle aarstider, dog mest i jakttiden om høsten og i juletiden; men da var ogsaa hr. Jul i sit rette element, de kan bedst betegnes ved følgende linjer, som en versemaker gjorde den gang:

«Hr. Jul levde høit som adelsmann fin

Var altid lystig og glad

Ved bugnende Bord med Frugter og Vin

Og Fugle og Fiske paa Fad.»

Det var et stort antal tjenere og opvartere, som stod under spismesterens herredømme; disse hadde det noksaa bra; ti de fik, hvad der faldt fra herskapets bord – skjønt lønn­en var tarvelig. Anderledes var det med husmænd og dagarbeid­ere fra landbogaardene; deres husholdning var vist skral eftersom gaardsklokkens kald lød:

«Tom tarm;

Kom himl

Sur Villing!

Røten Sil!

Tie saa still»

Og spisesedlen var ikke stort bedre:

«Spøsøl i Villing

Aa øl attaat Graut;

Grønsalta Pølse

Aa Kolun af Naut;

Syltede Labber

af Okser og Kjør;

Silla paa Haverbrø Spiken og tør;

Villing og Sil

Æd de De vil,

Saa kan Du gaa

Men tie bare stil».

Der var nok ikke værdt at klage paa kosten.

 

Hvad driften angik, saa blev der stadig hugget i de store skogej alle grovere dimensioner blev solgt til Moss sagbrukene^ mens de mindre blev skaaret til bord og planker paa godsets egne sage, som var igang stadig, naar is ikke var til hinder. Den skaarne last blev av husmænd og land- bønderne kjørt til Kristiania paa vinterføre, og paa retur hadde de med tilbake, hvad huset trengte sommeren over: Jern salt, sild, fisk, øl (potøl til arbeiderne), vin i tønder og lærsække. Alt stablet i oplagshus og kjeldere paa Westby. Naar plankekjøringen var over, maatte alt være under spis- mesterens nøklekjipper vel forvart. Det kostet nok penger at drive paa den vis, og det viste sig, at indtekt og ut­gift ikke ballanserte.»

Helle Juel tok sikkert godt til seg av sin egen gode mat, men det kan ikke være hele forklaringen til hvorledes han kom til å se ut pa sine gamle dager. Emerentze Munch (1786-1868) har noen linjer om ham i sine kjente opptegnelser. Hun fortel­ler at hun før 1812 i noen år var på julebesøk hos presten Aars i Enebakk, som hun skildrer som en «smuk, munter og begavet Man ikke bange for med et godt Glas Vin i Haanden at synge for «Norge, Kæmpers Fødeland,» eller knibe en Hare, naar der gaves Leilighed dertil.» Og så skriver hun at de hveranden juledag var til selskap hos Juel på Vestby: «Han var af en saa uhyre Fedme og Corpus, at for at komme til Bords blev han af to stærk Bondefruentimmer ført paa den Maade, at han slog sine Arme om deres Nakke, de tog et sikkert Tag i hans Buxelinning, og saaledes kom han frem, hans Ben var mere lig en Elefants end et Menneskes; men naar han kom til Sæde, saa han noksaa godt ud. Naar han havde spist, ble han paa samme Maade ført tilbage, lag paa en meget bred Sopha, et lille Bord stod udenfor til hans Mave. Han var av Ingiernes Slægt.»

Fra Danmark har vi fått begrepet gods: en større landeiendom med herskapelig bebyggelse. Vestby var et typisk gods..

Foruten Vestby eide Helle Juel en hel rekke gårder, først og fremst i Enebakk, men også noen utenfor. I Enebakk eide han: Holt, Nordre Mysen, Saltvet, Nedre Berger, Nedre Foss, Gjevelsrud, Ungersnes, Rustad ved Langen.

Godset holdt så lenge Helle Juel levet. Men gjelden var blitt stor, og han var ikke før død i 1811 og sønnen kammerråd Hans P. Juel hadde overtatt at kreditorene meldte seg. Krogsbøl skriver: «Han fik moratorium paa to aar; men det begyndte nu riktig at gaa galt. Han var en lystig fyr: drak og spilte kort. Paa en eneste nat spilte han og tapte alle de planker og bord, som i sommerens løp var opskaaret paa Westbysagene; han sank saa langt ned, at han kunde sitte i kjørestuen i sagstuen og drikke og spille med arbeiderne…Nu kom falliten saa grundig, at han intet hadde igjen at leve paa.»

Hans P. Juel døde i 1836, men før det var det store Vestbygodset blitt oppdelt:

Rustad ved Langen ble skjenket av Helle Juel til Universitetet det året han døde (1811) same året som Det Kongelige Frederiks ble grunnlagt. Overdagelsen gikk visstnok senere om.

Frasalget av gårdene under Hans P. Juel begynte i 1821 med salget av Holt til Hans Clemet Hansen på Østenbøl. Kort etter overtok svigersønnen Hans Oppegaard gården.

Nedre Berger ble solgt til Tosten Svendsen, som i 1828 skjøtet gården til Ole Hansen.

Svend Kjeldsen kjøpte Gjevelsrud, visstnok allerede i 1829. Ungersnes ble solgt til Universitetet i 1831, som året etter skjøtet gården til Jørgen Stolt.

Saltvet ble solgt til Martinius Arnesen. Skjøte tinglyst 1831 Nedre Foss ble solgt til Hans Chr. Hansen på Bjerke. Skjøte 1832. Solgt 1866 til Vik.

Nordre Mysen ble solgt til Johannes Jacobsen. Auksjonsskjøte i 1838.

Når det gikk så sterkt tilbake med økonomien på Vestby skyl- tes dette ikke bare overdrevent pengeforbruk hos eierne eller ukyndig drift, men at den fordel sagbruksdriften hadde gitt ble sterkt redusert. Tilførslen av tømmer fra Glomma-distriktet hørte etterhvert opp. Tømmeret ble nå fløtet ned Øyeren og videre ned Glomma (som var blitt klargjort for det), slik at Fredrikstad ble utskipsningshavn for denne trelast, istedet for Christiania, Vestby-sagene satt igjen med tømmer bare fra bygdas egne skoger. Prisene på trelast for eksport gikk dess­uten sterkt ned fra 1813 og fremover. Det rammet alle som drev med trelast, og selv enkelte av de solideste bukket under. Collettene på Flateby gjorde oppbud i 1828 og det mektige Ankerske Fideikomis gikk i oppløsning.

Men tross all motgang og nedgang var Juelenes tid på Vestby ennå ikke over. Tre år etter Hans P. Juels død solgte boet til den største kreditoren gården til hans sønn garver Peter Holter Juel. Men forsøk med garveridrift svarte ikke til for­ventningene, og allerede i 1842 solgte Peter H. Juel gården.

I 1851 tok han den imidlertid igjen etter odelsak på vegne av en mindreårig sønn. Heller ikke denne gang klarte Juel seg, og da Vestby ble solgt i 1854 var Juelenes saga på Vestby defini­tivt slutt. Christian Jensen Qværner var den nye eier, og i 1873 solgte hans enke gården til cand. jur. Carl Gulbranson fra Oslo.

Vestby var dengang på 500 mål innmark og ca. 3000 mål skog, hadde 11 husmannsplasser og mølle, sag og snekkerverksted ved Tangenelva. Fra tidligere var Gulbranson eier av Rausjø med 34.000 mål skog og tilhørende/isagbruk og bolighus, som han had­de overtatt fra sin far, og året før, i 1872, hadde han kjøpt Vik med 12.500 mål skog, 190 mål innmark og 20 humannsplasser. Carl Gulbranson satt altså som eier av et mektig eiendomskom­pleks. I 1898 skjøtet han Vestby til sin sønn cand jur. Axel Gulbranson som bosatte seg der med sin familie. Carl Gulbranson solgte Rausjø i 1907 til firmaet And*. W, Kiær & Co. i Fredrik­stad for 1 million kroner, og i 1908 overdro han også Vik til sønnen Axel.?         Axel Gulbranson satt nå med både Vestby og Vik med ialt over 30 husmannsplasser og kunne drive skogene som en enhet. Han var forsiktig med å hugge, formodentlig forstmessig sett for forsiktig, og dette virket nok inn på hans vurdering av skogenes verdi. Han drev i det hele sin eiendom med skjønsomhet, og var kjent som en god og forståelsesfull arbeidsherre. Men i 1921 skjedde noe viktig, man kan godt si dramatisk, i Vestby og Viks historie.

Under første verdenskrig og de første etterkrigsår steg tøm­merprisene sterkt og folk fikk i alminnelighet overdrevne fore­stillinger om hva en skog var verd: «gull og grønne skoger», het det. En skogeiers inntekt av skogen ble den gang beregnet som en fast prosentsats av den verdi ligningsmyndighetene satte skogen i. Da Gulbranson fikk skatteseddelen høsten 1921 var skogen i Vestby og Vik etter hans oppfatning blitt ført opp med en meningsløs verdi. Han reagerte spontant, satte seg ned og skrev til kommunen at den kunne ta eiendommen etter taksten, som var satt til kr.1.750.000.-. (Kroneverdien den gang var 10-15 ganger høyere enn idag.)

Ordfører Jacob Brevig kom opp til Gulbranson og sa: «Mener De dette, Gulbranson?». Gulbranson, for hvem et ord var et ord, svarte: «Ja,naturligvis.» Men det sies at han sterkt angret at han hadde sendt brevet.

Så fulgte forhandlinger som endte med at kommunen over­tok hele Vestby og Vik med skog på tilsammen ca. 16.000 mål og vel 30 husmannsplasser til den verdi kommunen selv hadde satt. Det fortelles at Gulbranson da sa: «Kommunen trodde jeg var en rik mann.» Det er kommunen som har gjort meg til en rik mann.» Sønnen Carl undersøkte senere vilkårene for å ta eiendommen tilbake, men fant å måtte frafalle.

Kommunens drift av eiendommene var til å begynne med lite hensiktsmessig, og nedgangstiden som fulgte gjorde at kjøpet i mange år fremover ble en alvorlig belastning for kommunen.

Da Flateby Cellulosefabrik måtte innstille i 1931, kom kom­munen med den store gjelden den hadde pådratt seg, for alvor ut i hardt vær. Den kunne ikke lenger oppfylle sine forplikt­elser og ble satt under administrasjon. Først i 1936 oppnådde den en gjeldsordning og fikk 40% akkord med kreditorene. Kommunen var igjen «fri», og med da bedre økonomiske forhold i slutten av trettiårene kom den snart på fote.

Det store eiendomskjøpet i 1921 som lenge belastet Enebakks økonomi, ble allikevel til slutt en vinning. I 1924 skilte kommunen seg av med storparten av Vestby ved salg til Erling Hobøl, far av den nåværende eier Jan Hobøl, og i 1939 med Vik og en god del av Vikskogen ved salg til Richardt Boger, far av nåværende eier Asbjørn Boger. Største del av Vikskogen, – den såkalte «kommuneskau’en» på 8000 mål- beholdt kommunen, sammen med et område langs Langen som ble utparsellert til hytter, dessuten nesten alle husmannsplassene som ble solgt til selveie. Men hva faktisk viktigere var: Kommunen holdt igjen hele området av Vestby øst for Tangen- elva og Våg med den vakre Våglia og de tilstøtende områder med fin hellning mot sørvest. Dette fikk den største betyd­ning da villa-bebyggelsen skjøt fart fra 1970 av. Våglia-tomtene ble bygdas mest populære, og tettstedet her snart Enebakks mest folkerike med omkring 2500 sjeler.

Skjebnens og historiens veier kan være underlige. Eierne av villaene i Våglia og av hyttene ved Langen kan kanskje takke den spontane reaksjon hos herren til Vestby og Vik på en skatteseddel anno 1921, at de fikk anledning til å skaffe seg tomt i det vakre området hvor de idag trives så vel!

 

 

P.S.

Som et av hovedemnene for mitt foredrag valgte jeg å snakke om trekk av Vestbygodsets historie, og ikke om andre gårders historie i Ytterbygda. Det er en par grunner for det. For det første er Vestbys historie gjennom de siste århundrer særlig omskiftelig og spennende, og for det annet bor idag langt de fleste mennesker her i Ytterbygda i områder som for ikke lang tid siden nettopp tilhørte Vestbygodset. Jeg ville tro at folk flest synes det er interessant å vite litt om historien til den grunnen de bor på.

Når jeg har holdt meg til denne ene gården, er det også for ikke å komme for langt ut på viddene. For dem som vil vite mer, og ikke er alt for utålmodige, kan jeg trøstig henvise til bind III av Enebakk Bygdebok, Gards- og slektshistorie, som vil gi en sammenhengende og temmelig fullstendig fremstilling av alle gårdene og plassene i vår del av bygda. Birger Kirkeby legger nå siste hånd på verket.

 

Dalefjerdingen postkontor 75 år

75 år, sommer, vinter, høst og vår

Posten den har kommet frem, lyspunkt for mange hjem

her i Dalefjerdingen, Hammeren i samme sleng

først til fots en ofte gikk, det var ingen stor trafikk

sykkel gikk jo vel og bra, mange mil det ble jo da

Ut i regn og ut i sne, varme dager var og med

Vesken var nok tung iblant, men med dette ble en vant

Nyheter var vel og bra, men triste bud en også ga

Det var brev med sorte rand, men hyggelige brev en også fant

Brev fra vennen sin den beste, ble nok det man først da leste

Et meieri det post jo ble, det på disken ble et sted

Hvor en hentet posten sin, men så kom bilen blank og fin

Og ved hvert et veiskille ble, for posten et stoppested

Grønne kasser stod i rad, men helst ved huset skulle en ha

Så en slapp å hefte bort, tiden med å hente blad og kort

Men det er da godt å ta, turen til poståpneren da

Penger få og penger gi, det synes sikkert alle vi

Som på Sanner nå har fått, postkontor ja, ganske flott

Og vi håper å beholde det, ikke prat om å legge ned

Vi i kretsen det vil ha, ingen skal det fra oss ta.

 

Nina Fossum

Postkunde

Tangen elven

Litt om Tangen elven

 

Den nordre gren av vassdraget har sitt tilløp fra området ved Østmark-kapellet.  En annen gren kommer fra området vest for Vangen skistue.

Nedslagsfeltet for elven er ca. 80.000 dekar. Fra Våg til Mjær – ca. 2 km. – faller elven 18 meter. Det er for det meste jevne stryk – uten særlige fossefall.

Ved elvens utløp i Mjær er det gjort gravfunn da huset til Haug ble bygget.

På nordsiden av elven ligger gården Foss og på sydsiden Vestby. I elver og vann gikk eiendomsgrensene som regel i «dypålen».

Litt etter år 1000 begynte man å male kornet med fossekraft. Antagelig har eierne av Foss og Vestby da måttet bli enige om å dele fallrettighetene. Dette skapte ofte problemer som kunne vare i flere hundre år. Det var kvern i elven i år 1300. det ble flere kverner som malte for gårder som ikke hadde kvern.

I slutten av 1500 begynte man å skjære tømmer med vannkraft.

I 1621 hadde begge gårdene 2 sager hver, og de skar 10 000 stokker til sammen.

Nu gikk ikke vannet i strykene lenger. På egnede steder i elven var det bygget dammer. Fra overkant av dammene bygget man en kort bratt renne til vannet som styrtet ned på drivhjulet til sagen.

Da det var mest aktivitet i elven kan det ha vært 5 – 6 dammer fra Våg til Mjær. På disse dammene hadde fløterne båter eller flåter for å lede tømmeret til sagene. Det var forholdsvis stille vann i disse dammene nedover i elven.

Til å begynne med var vel sagene bygget til eget behov. Men der det var mulighet for utvidelse og kjøp, overtok ofte trelastgrosserere fra Kristiania eller Moss. De hadde enerett til eksport.

På Foss ble det blant andre Eskildsen og på Vestby Juel. Foss skog og sager ble kjøpt av Vestby. Vestby ble enerådende i Tangenelven.

Sagen kunne skjære mere enn det stedlige tømmer, så det ble kjøpt i Glommavassdraget. Det ble kjørt fra Preståen til Vestby om vinteren.

Det var mere vann i elven om sommeren, i gamle dager, for det var jo sager og møller oppover i vassdraget som også hadde bygget dammer for oppsamling av vann – som ble sluppet etter behov. Deriblant Bindingsvann og Sværsvann.

Elver har gjennom tidene vært drivkraft for: 1. Kverner – 2. Sager – 3. Barkestamper for fremstilling av garvesyre – 4. treskeverk på låven ved hjelp av endeløse wire fra vannhjulet. – 5. Hjulmakerverksted – 6. Badstue.

Elven drev møllen frem til ca. 1960 under krigen ble det produsert litt strøm ved hjelp av en asynkrongenerator i møllen.

Det har vært ål i vassdraget opp til Bindingsvannet. Steinbroen øverst i elven er bekostet av Gulbrandson i 1910 og murt av Bekkevard.

 

Ulf Oppegaard 1993

Older posts

© 2018 Enebakk Historielag

Theme by Anders NorenUp ↑