Området hvor flesteparten av sagene i Damsåa lå. På 1500/1600-tallet eksporterte Norge mye tømmer/bord til England og Holland. Bordene ble behandlet med øks og håndsag på den tid. Fra ca. 1550 ble oppgangssaga tatt i bruk. Sagbladene ble tynnere etter hvert og en fikk flere bord ut av stokkene. Produksjonen økte i stort omfang og myndighetene måtte innføre restriksjoner. «Kvantumssager» og «plankebaroner» ble nye ord. De som ikke fikk tildelt noe kvantum å skjære, måtte etter hvert gi opp. Bybrannen i Oslo i 1624 og i London i 1666, hvor 4/5 av London brant ned til grunnen, skapte stor etterspørsel etter tømmermaterialer i mange år fremover. I 1630 var det en sag i Flatebydalen og i 1640 2 sager. I 1688 var det 6 sager på Flateby hvor 3 av disse hadde tildelt kvantum pi 8 000 bord hver. De 3 andre sagene i Flatebydalen hadde intet bevilget kvantum. I 1752 leverte sagene i Flatebydalen 66 000 normalbord til England. I 1827 ble Flatebygodset inkludert sagbruksvirksomheten i Flatebydalen satt under auksjon. Boultons & Pelly kjøpte dette og de flyttet deretter all sagbruksvirksomheten i Flatebydalen til Borregård ved Sarpsborg.

I 1753 tok Collettfamilien over Flatebygodset og dermed også sagene i Flateby-dalen. Rundt 1800 var det 10 sager i Flatebydalen, dvs. mellom Modelldammen og Øyeren. I Flatebydalen ble kjerratt anlagt i 1812 og denne forsynte deretter de 6 nederste sagene med tømmer. Tidligere var tømmeret kjørt opp med hest. En kjerrat trekker tømmeret opp til sagene fra elva / sjøen i ei tømmerrenne, ved hjelp av et vannhjul og kjetting. Kjerrattkjettingen kan sammenlignes med et sykkel-kjede. (Det var forskjellige former for kjerrater, bla for bruk i gruver med mer).