har som formål å samle og utbre kunnskap om vår lokalhistorie

Forfatter: Niels (Side 6 av 161)

BLAKER SKANSE OG NÆRMESTE OMEGN av: Odd Skullerud

Delen av Blaker-bygda nærmest Glomma er et bakket landskap.

Skrentene ned mot elva er bratte. Der den gamle ferdselsåren kom inn fra vest over Blakersund er en liten flate i halvgryteformasjonen opp mot Blakersletten østover og det vide kuperte terrenget nordover mot Eid og Nitteberg.

Den indre Fredrikhaldske hovedveg, som tok av fra Trondhjemsvegen ved Frogner, førte gjennom Sørum, Blaker, Aurskog og Hølandsbygdene og over i Østfold fylke. Med fergeoverfarten ved Blakersund og skysstasjon på Foss var Blaker ett av trafikknutepunktene langs vegen.

Festning til beskyttelse av Blakersund.

Bygdene som ligger nær til grensen mot Sverige ble flere ganger krigssone i århundrene da den dansk-norske helstaten bestod. Fra 1640-årene og framover ble anlagt festningsverker i Glommalinjen til å stanse innfall fra svensk side. Blaker skanse ble anlagt i 1683.

Blakersundet nedenunder var strategisk for overfart for hær avdelinger som hadde til hensikt framrykking mot Oslo.

Arbeidet med skansen i Blaker ble utført som pliktytelser av folk fra flere av Romeriksbygdene. Det var stort oppbud av menn og hester som ble satt til å kjøre fram materialene, jord, stein og tømmer, og det var mange beskjeftiget med selve byggearbeidene. Øverstbefalende over den norske hær feltmarkskalkløytnant G. W. Wedel hadde overledelsen.

Blaker skanse unngikk å få skader ved krigshandlinger. Skansen gjennomgikk vedlikeholdsarbeider i 1717 og 1718, og var således i god stand da Karl XXI i 1718 foretok sitt siste innfall i Norge. Svenske tropper under general Leutrum kom gjennom Høland og Aurskog mot Blaker skanse 6. desember. Samme dag hadde oberst A. A. Prætorius med 1. bataljon av 2. Akershusiske regiment rykket inn i Blaker skanse. På forhånd befant seg i Skansen et kompani av Jydske regiment, slik at den samlede styrke var ca. 600 mann. Av kanoner fantes 8 stk.

Svenskene leiret seg omkring Blaker kirke. På vegne av general Leutrum forlangte oberst Tegenskjøld at Skansen skulle overgi seg, men oberst Prætorius avviste blankt. Fra Skansen ble det skutt mot kirke­tårnet for å ramme en utsiktspost som svenskene hadde der. Tårnet ble gjennomboret av flere 6 punds kanonkuler. Det var knapt med mat i Skansen under beleiringen. Oberst Prætorius klaget over liten tilførsel av proviant og at det var lite ved og halm, så mannskapene frøs og hadde det ubekvemt. Forsyningene kom over Glomma ved Blakersund, der elva var isfri. Generalmajor Gaffron, som hadde kommandoen over de norske styrker ved Glomma og under beleiringen av Blaker skanse hadde hovedkvarter på Val gård i Sørum, sendte matvarer over etter hvert i små kvanta. Han fryktet for at svenskene ville sette mer inn på å angripe festningen hvis de fikk vite at det var lager av mat der. Matmangelen var nok enda mer følbar for svenskene. Framme foran Blaker skanse var deres antall anslått til ca. 300 mann. Men fra Østfold og oppover hadde svenskene store styrker, likeledes i Nes, på vestsiden av Glomma. Prætorius ønsket å fordrive fienden fra stillingen bak Blaker kirke. Men med de kanonene som var på Skansen ville det ikke nytte. To av disse var sprunget og de øvrige var så brøstfeldige at det stadig gikk noe i stykker på lavettene, framgikk det av utredningen Prætorius ga om situasjonen. Han ønsket å få sendt dit flere kanoner.

Om morgenen den 18. desember kom generalmajor Gaffron og oberst Pentz over Blakersund for å konferere med oberst Prætorius. Under konferansen kom det melding om at svenskene hadde foretatt et raskt oppbrudd i ly av den tette tåke som lå over stedet denne morgenen, og de var på fullt tilbaketog i retning av Høland. På Skansen ble grunnen til det plutselige oppbrudd klart den følgende dag, da det ble kjent at Karl XII var falt på Fredriksten den 11. desember. Det var forsøkt hemmeligholdt, men general Leutrum fikk underetning om det 17. desember og ga straks ordre om tilbaketrekning.

Blaker skanse hadde ingen garnison da svenskene angrep Norge i 1808, da Fredrik VI hadde erklært Sverige krig. Det var høymagasin på Skansen. Da svenskene kom den 17. april fant de høyet. Kvantumet var 250 skp. Straks ble det rekvirert folk og hester i Blaker til å frakte høyet østover til kvarteret på Haneborg i Aurskog. Noen dager etter, den 20. april ble de svenske styrker beseiret ved Toverud i Aurskog.

Etter at Norge kom i union med Sverige i 1814 ble Blaker skanse ansett unødvendig som forsvarsanlegg. Den ble nedlagt som befestning i 1820. Utenverkene ble demontert. Men Skansen innenfor bastionene forble militært anlegg/depot til i 1894. Inntil 1820 sto Blaker skanse under kommandanter, og fra da til 1894 ble sjefsfunksjonen ivaretatt av inspeksjonsoffiserer stasjonert på Skansen. Fra 1814 var Skansen i privat eie til i 1916. Det jordarealet som lå til stedet utgjorde sammen med utleie av husrom et næringsgrunnlag.

Da Staten i 1916 kjøpte Blaker skanse var det for å legge den nye sentralskole for husflidsundervisning dit. Statens Husflidsskole begynte undervisning i 1917 i Kommandantboligen fra 1811. I 1923 kunne skolen også ta i bruk den restaurerte Artilleri- og magasin- bygningen. Denne er en av Norges største trebygninger, opprinnelig bygget i 1740-årene. Den tredje av de fredede bygningene på Blaker skanse er Kruttmagasinet, også det bygget omkring 1750. Bevarings­arbeider foretatt i 1937 og 1972. For skolens formål er tilkommet Smia-Jern og metallavdelingen i 1920, Administrasjonsbygningen påbegynt 1946, Studentheimen 1969/70, samt boliger for lærere etter hvert som behov oppsto.

Kommandantboligen brant ned i mars 1973. Som fredet bygning ble den gjenoppbygget med utvendig utseende nøyaktig som den hadde før brannen. Innvendig fikk den utforming som passet best mulig til skolens formål. Huset i gjenbruk fra 1977.

Fra 1982 er skolens navn: Statens lærerhøgskole i forming Blaker.

År om annet har formingslærerhøgskolen på Blaker skanse 140 studenter. I tillegg til den tre-årige faglærerutdanningen med hovedvekt på tre, metall og tegning, har høgskolen ett-årig videreutdanning i forming med hovedvekt på tegne- og keramikk/leireforming, samt ett-årig studium i formgivning og produktutvikling.

Blaker kirke.

Den første Blaker kirke på kirkestedet som har grunn fra Nedre Foss, er kjent fra 1352. I sin tidligere tid ble den nevnt som Foss kirke. Blakers annen kirke ble oppført i tømmer i 1665 og senere bordpanelt. Denne kirken fikk preg av nært naboskap med Skansen. Kirken var ganske ny da Blaker skanse ble anlagt. Skansen fikk reservert en spesielt stor kirkestol, og regimentets standarter og faner ble anbrakt i kirken. Hullene i kirketårnet, forårsaket av kanonkuler ved skyting fra Skansen under svenskenes beleiring i 1718, ble utbedret ved en reparasjon som kirken undergikk i 1742.

Desember 1881 er tidspunkt for innvielsen av nåværende Blaker kirke. Den gamle tømmerkirken ble revet i mai 1881. Fra da til den nye ble tatt i bruk, foregikk kirkelige handlinger i ryddet kanonoppbevarings- rom i Artilleribygningen på Blaker skanse. Denne benyttelse skjedde i henhold til kongelig tillatelse.

I Skansens skoletidsæra synliggjøres naboskapet med Blaker kirke bl.a. ved at kirken har utstyr av kunsthåndverk utført i verkstedene ved skolen. Annet er at gjørtlermiljøet, som har lange tradisjoner i Blaker, har bidratt med kunstferdig belysningsutstyr i kirken.

Kapellet ved Blaker kirke er bygget i 1928. Kirkegården er utvidet senest i 1986.

Blaker jernbanestasjon.      

Ved åpningen av Kongsvingerbanen i 1862 fikk Blaker jernbanestasjon. Den ble lagt like nedenfor fergeleiet. Trafikkforbindelse veg-bane hadde vært en realitet fra 1854 da Hovedbanen kom. Den bevirket stor vestgående trafikk med Blakersundfergen av folk som skulle til Frogner stasjon for videre reise med toget. Med Blaker stasjon ble sundtrafikken noe preget av at befolkningen i Sørum, nærboende til Glommas vestbredd^, brukte Kongsvingerbanen. I 1865 ble Kongsvinger- banen Norges første mellomriksbane ved tilknytning til svensk jernbane over Magnor – Charlottenberg.

Stasjonsbygningen på Blaker er fra 1953. Den opprinnelige stasjons­bygningen med stasjonsmesterbolig lå på motsatt side av sporene.

Det var stor trafikk ved Blaker stasjon helt fra åpningen. Godsmengden var meget ruvende, især før Urskog-Hølandsbanen kom i 1896. Alt trevirke fra skogrike Aurskog og Blaker, som ble tilført opplagstomten med hestekjøretøyer utgjorde hoveddelen av opplastningen på jernbanevognene.

Blaker Meieri

Blaker Meieri ble satt i drift i 1911. Ved siden av mottakelse av melk for videre forsendelse til Oslo, var meieriet utstyrt for produksjon av ost. Stor sådan produksjon var foranledningen til utvidelsen av meieriet i 1933.

Meieriet hadde spannheis ned til sidespor ved stasjonsområdet.

Etter omstruktureringen av transporten av melk til Fellesmeieriet i Oslo-området i løpet av 1960-årene, således at melken hentes med tankbiler direkte på gårdene, fortsatte Blaker Meieri som enhet for osteproduksjon til i 1988. Nedleggelsen helt av meierivirksomheten på stedet da kom grunnet flytting av osteproduksjonen som ledd i rasjonalisering av meieribruket på landsbasis.

Meieriandelslaget solgte i 1989 meierieiendommen til interessent som nytter den til kunstsenter.

Blaker Hotell og skysstasjon.

En oppgave fra 1884 over faste skysstasjoner i Akershus, viser at Foss skysstasjon ved Blaker jernbanestasjon hadde 2 hester fast og kunne rekvirere 2 reservehester. Dette var etter kontrakt av 1880 med amtet i henhold til skysslovene. I 1918 ble satt inn leiebil på stedet.

Fra ca. 1915 kom navnebetegnelsen Blaker Hotell og skysstasjon inn.

Da det gamle skysstellet opphørte i 1924 ble drosjebevillinger for biler gitt uavhengig av tilknytning til steder for overnatting. Hotelldriften ved gamle Blaker skysstasjon fortsatte til i 1941. Ved nytt eierforhold var bygningen deretter privatbolig til i 1959. Blaker kommune kjøpte da eiendommen med formål å legge aldershjem dit. Blaker Aldersheim ble åpnet i 1960, og fikk store utvidelser påbegynt i 1977.

Solstad

Solstad ble reist i 1912 for hotelldrift. Blaker hadde på den tid stor reisetrafikk med jernbane og veg/ferge. Solstad Hotell drev til 1920. Kong Haakon VII bodde på Solstad da han fulgte en stor militær manøver i distriktet i 1915.

Fra 1920 har Solstad vært kommunal eiendom. Blaker Elektrisitets-verk hadde kontor og verksted der i flere tiår.

Blakersund

Fergen som hadde frakten over Blakersund i sundtrafikkens seneste periode rommet 2 hester med tilhørende kjøretøyer. Strømmen i elva ble utnyttet til å drive fergen ved at den hadde stroppfeste til wire som var strukket mellom master på hver bredd. Roingen ble lettere ved denne hjelpemetode.

En statistikk tatt opp i årene fra 1910 til 1920 viser stor trafikk.

I 1914, da kjøring og gåing over tilfrosset elv bare kunne foretas 1 måned, befordret fergen noe over 10.000 personer, nesten 2.000 hester og kjøretøyer samt en mengde gods forvart i kasser og tønner. 1917 var første året hvor der forekom overfart av biler og motorsykler.

I 1927 ble bruene over Bingsfossen ferdig og brua over Rånåsfossen fra 1919 ble fornyet. Den Fredrikhaldske hovedveg ble omlagt til å passere Glomma over Bingsfoss. Dermed kunne Akershus fylke vedta å legge ned fergetrafikken over Blakersund.

En kort vandring

Befinner en seg i Blakers stasjonsområde møtes blikket av villaer, aldershjemmet, handelsbygninger og meieriet beliggende på terrasser og platåer opp mot randen i halvsirkelen fra Søndre Foss om Skansen til Solstad. Spredt og i randlinjen en frodig vegetasjon av løv- og bartrær. Etter skrittene opp langs Skansens voller til den vestvendte av disse blir utsynet storslått. Trekronene kler varlig og vennlig inn husene i tettbebyggelsen nedenunder. Ved siden flyter Glomma bred og stille fra Rånåsfoss til Sundfoss. Glomma bar med seg fløtnings- tømmer gjennom mange århundrer til og med 1985. Sørum landskapet opp fra elvas vestbredd, mest åpent for utsynet mot gården Imshaug – kirkested i middelalderen – og derfra nordover mer begrenset av skog­brynet, har preg av store eng- og åkervidder. Ved Blakersundgårdene kommer vegen som den har vært fra fjerne tider ned til det gamle fergeleiet. Inntil dette ligger gammel og ny bebyggelse.

Skoleidrettslaget, Skansen Idrettslag, har arenaer både for vinter- og sommeridrett. Skibakken fra 1950, for hopp inntil 25 meter, nytter den nordvendte vollen som unnarenn. Baneanlegget finnes når en vender seg østover. På en snipp av Blakersletten ble i 1937 opparbeidet grasbane for fotball. Den ble omlagt og utvidet til internasjonale mål i 1954, etter at tomten til skolens administrasjonsbygning fra 1946 beskar den opprinnelige banen.

Blakersletten har grenser til Skansen, Svarstadgårdene, Husebygårdene og Fossgårdene. Sletten har jordsmonn som gir års sikker og rik grøde. Grunnen som Blaker skanse ble anlagt på er utskilt fra Svarstad. Det er kort gange fra Skansen til bebyggelsen på Svarstadgårdene.

Svarstad østre har ærverdig hovedbygning fra 1700-tallet. Midten av Blakersletten har en avsmalning hvor hovedveger fra Nes og Aurskog føyer seg sammen etter føring også gjennom Fjuk og Mork kretser i Blaker. Kort stykke videre forgrening for veg kurs mot Blaker kirke, Blaker st. og Rånåsfoss eller til Sørumsand gjennom Fossum krets.

Ved vegknutepunktet og noe utovertrukket finnes bebyggelse for bolig­formål, institusjoner, verksteder og foreningsvirksomhet. Grende Husflidslag har leid sin verkstedsvirksomhet inn i den gamle landhandel på Fossmoen. Barneskolen på tomt av Huseby heter Haugtun etter gravhaugen den har på skoleplassen. Huseby har store gravfelt fra eldre og yngre jernalder. Den største haugen ligger på jordet til Huseby lille, nær gårdens bebyggelse og nær riksvegen. Huseby søndre var administrasjonssted i tiden Blaker var selvstendig kommune, fra adskillelsen med Aurskog 1. juli 1919 til sammenslåingen med Sørum 1. januar 1962. Kommunelokalet ble ferdig til bruk i 1921. Sørum kommune nytter huset til boliger.


Litteratur:

Anne Fossnes:           1683-1983 Blaker skanse 300 år – JUBILEUMSALBUM

1917 – 1983 Statens lærerhøgskole i forming Blaker. Forord av rektor Per Winge.

Artikler av byantikvar Kjeld Magnussen, rektor Georg Hermann, høgskolelærer Anne Fossnes og student Nina Helium. Utgitt 1983.

Blaker, Skansen og Skolen.

Forord av skolebestyrer Magnus Larssen. Utgitt 1950. Aurskog og Blaker bind 1 – 3. 1961. 1963, 1968.

Sørum før og    nå. 1. utgave 1975, 2. utgave 1982.

Ivar Beite, Ivar Sønderaal, Gudm. Foss og Oscar Blakers kirker, prester og kirkelige forhold.

Utgitt ved Blaker kirkes femtiårsjubileum 1931.

Arne Lie, Jon Bråten,

Michael Oterholt,

Egil Foss og

Odd Skullerud:           Blaker kirke. Utgitt ved kirkens 100-års jubileum 1981.

Gudm. Foss,

Olav Skiftun og

Olaf Svarstad:             Blaker Meieri 25 år 1911 – 1936. Utgitt 1936.

Bjørn Halland:            Blaker Meieri 50 år 1911 – 1961. Utgitt 1961.

Bjarne Rogan:             Det gamle skysstellet. Utgitt 1986.

 

Facett, organ for studentene ved Statens lærerhøgskole i forming Blaker. Utgivelse begynte i 1973.

Rideveien over Lysefjell

Nok en av de gamle veie skal nevnes, det er rideveien over Lysefjell, der trolig er en av bygdens eldste veie. Kom enn den gamle bygdevei som ved Hovin kirke tok av fra Kongsveien og gikk forbi Torp og opp Torpkløyva og over åsen til Ingstad og videre til Solberg, så tok her rideveien av mot nord gjennom Lileina og frem til Myrberg. Fortsatte så videre nordover forbi Langtjern og opp til Gulltjern og over toppen av lysefjell og ned til Svartebekken. Videre over Svartebekken og fram til Brevik i Enebakk.

Dette var engang den korteste forbindelsesvei over til nabobygden. Sommerstid er det vakkert langs denne ridevei som nå snart vill bli dekket av lyngen, og trolig har her mer enn en unggutt- trodd å ha set et skimt av huldren ved fulltjern når han i vårlyse etter drog på frierferd til nabobygden. – Et særsyn er det å få se her oppe – det er dvergbjørka – der vanlig ellers bare er å finne på Høyfjellet.

På myra like sørøst for Gulltjern er den å finne, men her vokser den sparsomt. Drar en derimot lenger øst, vil en på en ås rabbe ute i myra nordvest for Skimtefjell finne hele ås raden dekket av frodig dvergbjørk. – Skal her ta med en beretning om hva som hendte på Lysefjell for vel 850 år siden. Denne beretning er skrevet av N. P. Krogsbøl, og gjengitt i et skrift utgitt av Enebakk historielag. Krogsbøl henviser til en beretning hentet fra Kong Øisteins saga av P. Munch og R. Keiser – der det heter:

«En vinter drog kong Øistein med en fylking stridsmenn over Ryenbergene, Aker, Skeid til Spioteberg, og opp på Lysefjell, for der å fordrive en flokk illgjerningsmenn som på flåter var kommer over Øieren, og siden slått seg til på Lysefjell, hvorfra de drog opp mot folkene i Ignabakk, og der for fram med

mordbrann, rov og drap.» – Krogsbøl tidfester hendelsen til å ha skjedd i året 1115 – og tilføyer: – «Allerede da var rideveien over Lysefjell i bruk – og i Snorres* «Magnus sønnenes historie side 18 heter det – at kong Olav døde det året 22.desember 1115 -og at kong Øistein da var øst i landet.» –

Et gammelt sagn vet å berette, at de røvede skatte aldri er blitt funnet, de er gjemt i en kopperkjele som er senket i Gulltjern – og sagnet har gitt tjernet sitt navn. – I åsen rett i øst for Gulltjern var det at huldren engang budde, og for noen år siden døde en mann som fortalte meg, at i ås rabben rett vest for Gulltjern hadde han hørt hulderen spille.

Svenskeveien

Vinterstid – når det vart kjøre-sterk is på vannene – kom Svenskeveien i bruk. – Denne vei kom fra Sverige og fram til Rødenessjøen. Så kjørte de på isen opp til Basmoen og videre over til Trøgstad, hvor de kom frem til Øieren sør for Sand. Herfra kjørte de over isen og kom i land i viken nord for Sandvik.  I en bratt, fjellvegg er det hugget inn ett gammelt årstall. Veien fulgte så langs ett bekkefar og kom opp sør for Mørk, og videre kjørte de nord om Sandem og så gjennom skogen frem til Lysfjelldalen. Svenskeveien er her enda godt synlig – går som ett hugg gjennom lendet, – Fra Lysfjelldalen kjørte de over Lyseren til Martnan ved Jahrshøgda, og videre «kjørte de så isene innover» Mjær, Våg, Langen og inn til Grønslet i Aker. Her var det hvilestue ned skjenkerett – «tre skjelling for en pæl” – en kvart pott, og det var skikk den gang å kjøpe en pæl brennevin som de drakk til nistematen, for kaffen var ikke vanlig kommet i bruk enda. – Var sjøisen kjøre sterk, kjørte de fra Grønslet ned på den og videre inn til Oslo, ellers måtte de fra Liabro kjøre over Ekebergåsen. –

 

Svenskeveien var en meget lettere fremkomstvei enn Kongsveien, en slapp da å kjøre alle de bratte bakkene, og den aller største trafikk gikk langs Svenskeveien. – Foruten de to før nevnte hvilesteder – Martnan og Grønslet – som begge hadde skjenkerett av brennevin – var det en rekke av hvilesteder. Bare mellom Øieren og Lyseren var det fire: Geithytta, Gotfredstua, Lysfjeldalen og Spellmannshytta – men bare en av disse stuer er å finne i dag.

Engang har trolig også kong Håkon Håkonsen fart denne vei, da det i Øverlands norgeshistorie heter – at kong Håkon en vinter etter en straffetokt i bygdene øst ved grensen drog korteste vei fra Rødenes til Oslo.

Vinteren 1716 drog avdelinger av Carl den XI’s hær denne vei gjennom bygden, og i Skanseåsen øst for Mørk finnes restene av en skanse som da ble bygd der. – Da så Svenskene samme år måtte trekke seg tilbake kom de Kongsveien. og hæren rastet da ved Hovin kirke. – Wilse forteller at tømmeret som da var kjørt dit, og skulle brukes til reparasjon av kirken tok Svenskene og brukte til flåter for overfarten av Onstad sund, da fergene var fjernet. Likeså ble en av Åssemgårdene revet og brukt til flåter.

Av andre konger som har kjørt Kongsveien kan nevnes Oskar den første og Carl den XV – og om ham heter det, at han var den simplest kledde av alle i sitt følge.

SANG TIL ENEBAKK

T:        N. R. Aas

M:       Dansk melodi

 

Vi vil synge en sang om den bygd som er vår

her den ligger saa lunt me Hem aser og drommer,

her hvor skogen så taus og så tankefull står

og hvor øer som svaner i skogstjernet svømmer.

Her det blinker sa muntert fra Øierens vande

og hvor solefalls glod gyller åsenes rande,

:/: her hvor sagbladets skur,

her hvor fossenes dur

gjør det hjemlig og kjent som den veneste

strand iblandt strande. :/:

 

Vi vil synge en sang om var hjemlige jord,

denne jord, som vi arvtok ifra våre fedre,

den hvis bugnende grøde har dekket vart bord

og skal dekke det videre bedre og bedre,

denne jord vil vi hevde og elske og ære,

den skal slegtenes evige arvegods være,

:/: den hvis renter av gull

vi av plogfurens muld

utider arbeidets sved og i nøisomhet alle

skal tære. :/:

 

Sår så host faller på og det skumrer mot kveld,

da når øiet blir matt og nar kreftene svinner

imot livsdagens solefalls lutettde hell,

vi vil leve i manndoms og arbeidsårs minner.

Og når sildig en kveld vi må slutte vårt virke,

når vi trett legger op hver vår arbeidsdags yrke

:/: skal hun ta os i favn

denne moder av navn

og vi stille skal hvile vedfedrenes

eldgamle kirke. :/:

Enebakk sang

T:        P. Bergsvik

M:       Du gamla du fria

 

Med skogkledde lier og blinkende tjern

ligg bygda og smiler mellom sjøer,

med høyreiste koller og åser som vern

om grødefulle, fargerike bøer.

 

De grasgrodde veier fra eldgammel tid,

de hvisker om hedenfarne tider.

Her fedrene ferdes til virke og strid.

Vi lyer og vi lengter og vi bier.

 

Her fedrene hviler på gard og haug

og signer de virkeglade slekter.

Og Gudsheimen vigsler med signingsrikt laug,

og Allfar er den trauste, sikre vekter.

 

Se plogskjæra velter den leirrike jord.

hør grantrea stuper bort i åsen.

og sagene risper og kviner i kor,

og kua drønner nøgd i varme båsen.

 

Hør orrfuglen buldrer og leiker og frier,

og måltrosten jubler bort i lia.

og tiuren speler helt blinda av gir.

Det er fryd og friske livsmot hele tida !

 

Du gamle, du vakre, du skiftande bygd,

vårt fyrljos i endelause sveimen.

Og folket med urokka truskap og dygd

det elsker og det odler denne heimen.

LYSERNKJØRINGEN

Handelshusene i Moss kjøpte tømmer i Østerdalen, og det skulle til Moss

Vi skal følge «ruten» fra Øyeren forbi Saltvet – Nyeng – Knatterudtjern – Padderud – til Lysern.

Tømmeret ble fløtet inn Preståa og videre innerst i Saltvetåen. Det det ikke ble plass til ble lagt i bommerlenser – ved Krogsbølleira.

Når det ble lite vann om høsten og tømmeret lå på tørt land – ble det slept opp i store lunner.

Straks det ble vinterføre kjørte man tømmeret opp dalføret mellom Saltvet og Holt. Her er det motbakke og hestene har nok fått lide her. Så gikk veien Snusbergbakken – Nyeng – Nyborg – over Knatterudtjern og ut på Lyseren ved Padderud. Her bodde en Tømmerfullmektig.

I boken «Enebak i gamle dage» av Krogsbøl – står det at bøndene på Hammeren og Dalefjerdingen ikke hadde skog selv til å selge tømmer av, men de drev mest med den såkalte «Lyserkjøring»

Krogsbøl skrivere videre at kjøringen over Lyseren – forbi Hellerud og ned til Nedre Jaer ble utført av bønder fra Hobøl, Hovind og andre steder.

Når denne trafikken begynte, vet jeg ikke men den sluttet i ca. 1840 omtrent på samme tid som Collettene gikk falitt.

Det gjorde også trelastgrossererne i Moss.

Det som skapte denne kjøringen var at fløtingen nedenfor Øyeren var vanskelig.

Det som stoppet denne Lyserenkjøringen var at Glomma ble gjort bedre fløtbar.

Sagbruket Sanne og Soli ble bygget litt ovenfor Fredrikstad – der kunne det skjæres 42000 Tylfter årlig.

Utskipningshavn ble da Fredrikstad istedenfor Moss og Kristiania.

 

U.O 1992

Hobøl Museum

 

 Nordalen

Revidert 1998

«Nordalen Vandfall» hørte fra gammelt av til Vegger gård, og derfor fikk den navnet Nordalen, som er det egentlige navnet. Tidligere sto det ei mølle der, og senere kom det også ei sag til. Vi vet at det sto sag i Nordalen i 1827.

Den saga som står der i dag er ifra 1883, og er ei oppgangssag. Selve oppgangssaga blei kjøpt brukt fra Trollhettan i Sverige i 1876. Den kan skjære stokker opptil 16”. (en ” er 2,5cm) og var drevet av vasshjul med vann fra ei trerenne. Men i 1899 eller 1900 ble det satt inn to nye turbiner, som ble støpt hos Mathisen som hadde det mekaniske verkstedet i Brødholtdalen.

De nye turbinene drev også et lite «kraftverk» som leverte strøm til helt fram til 1917 til Vegger gård, til butikkene, postkontoret og jernbanestasjonen på Tomter.

Trerenna ble brukt helt til det ble laget jernrør. 11994 ble ei ny rørgate lagt og denne erstattet den første fra 1915.

Eiere.

Petter Olsen Nordalen (26.10.1855) med kone Julie (Hansen) (13.04.1860 – 16.12.1914) eide saga til Kristian Karlsen kjøpte den. Deres sønn, Jakop Pettersen (20.09.1898 – 14.03.1997) har bidratt med stoff om driften ved saga.

Navnet «Karlsesaga» som det heter på folkemunne, kommer etter navnet til dreier Kristian Karlsen som eide og dreiv saga og dreierverkstedet ifra 1910 til 1960. Karlsen døde 1970.

Øyvind Dyrdal (30.05.03 – 23.04.72), som var Karlsens svigersønn, kjøpte saga i 1960, og arbeidet fortsatte til 1972.

Hobøl kommune kjøpte saga med dreierverkstedet i 1973.

Nå har Karlsesaga blitt museum, og har fått tilbake det gamle navnet Nordalssaga.

Det er Hobøl Kommune som har ansvaret for at dette sagbruket blir bevart, og arbeidet blir ivaretatt av museumsutvalget og historielaget i Hobøl.

Dammen.

1 1854 ble det skylddelt rett til damfeste for den dammen som står der i dag. Den første dammen var av gråstein. Dreier Karlsen gravde opp og støpte et lag betong i stedet for den bordsyningen som lå foran dammen.

Dreierverkstedet ble bygget i 1910. Materialene fikk dreier Karlsen kjøpt billig og de er hentet opp fra bunnen av Oslofjorden, der de var endel av lasten i en båt som hadde sunket.

Fra gammelt av var det bare bondeskur, dvs. skjæring for gårdene omkring men etterat dreier Karlsen overtok, ble det mer skur for dreierverkstedet og andre snekkerier, bl. a. Haug Snekkeri.

Det gikk med mye tømmer til denne produksjonen. De brukte hest og kjerre for å kjøre tømmeret til saga.

Til dreierverkstedet ble (tet mest brukt bjørk, og etterat det var «skjært» på saga, ble det fraktet på ei lang kjerre og lagret til tørk i store stabler langs veien på nord- og sørsiden av saga.

Etter tørk ble emnene grovskjært på ei mindre sirkelsag eller båndsag før de ble lagret på tørkeloftet i dreierverkstedet før bearbeidingen startet.

På dreierverkstedet produserte de mange forskjellige ting og vi kan nevne: Bord- og stolbein, treverket i sparkstøttinger, (det lå forresten en ski- og sparkstøttingfabrikk ved Svennebybrua), spadeskaft, syltepresser, kurrongspill og mye annet.

Hobølelva har ikke særlig stor vannføring særlig om sommeren var det lite vann, og ettersom det lå mange bedrifter ved elva og alle var avhengige av vannkraften, ble det endel uenighet som også førte til rettssak Siden ble det laget avtaler og merket hvor høyt en hadde lov til å demme.

Det var så mange dammer med sager, klesstampe, møller og flishøvler langs den øvre delen av Høbølelva at dette i sin tid var det tetteste industriområdet i Norge. På grunn av dammene hadde også fisken gode gyteforhold og Hobølelva var også en av Norges aller beste ørretelver.

LØRDAG 4 juni inviterer vi til tur.

 Vi satser på felles avreise fra parkeringen ved Mjær ungdomskole kl. 10.30

Vi skal besøke:

 Nordalen Sag i Hobøl, langs Tomterelva

Kafferast hos Merethe på Tomter

Krigsminne samlingen på Tomter

På slutten av forrige århundre og begynnelsen av dette, ga Hobølelva kraft til mange virksomheter. Her var et yrende liv. Kraften måtte brukes der den fantes.

Fra vannhjulene ble kreftene ført til de mange maskinene med akslinger, remmer i sinnrike kraftoverføringer.

Sprutende, fuktig og rått, farlig, syngende og støyende var arbeidsmiljøet i stamper, sagbruk og støperier.

Det ble laget magasiner til magasinkomfyrer, maskiner til industri og landbruk. Det ble dreiet, laget kasser, sparker og kjelker.

Deretter blir det kafferast hos Merethe på Tomter. Hun driver kafeen i huset som opprinnelig var hovedbygning på Svikebøl ved Mjær.

Deretter spaserer vi over til Krigsminne samlingen på Tomter.Idag er det en egen stiftelse, Ole Kjærbu’s Krigshistoriske samlinger.

En gjeng frivillige driver stiftelsen med engasjement og humor, men det hele startet da Ole Kjærbu var barn,

han begynte å samle på det som etter hvert skulle bli «krigsmuseet» på Tomter.

I år 2000 fikk krigsminne samlingen fast tilholdssted i kjelleren under brannstasjonen på Tomter.

Påmelding til leder@enebakkhistorie.no  eller           mobil  90 76 17 12 innen 29. mai.

Vi satser på å kjøre i egne biler, med en viss form for samkjøring. Har du ikke mulighet å kjøre selv ordner vi det, gi beskjed ved påmelding.

Turen vil koste kr 200.- pr person og betales ved fremmøte.

Opplevelses for hele familien lørdag 30. april

Delta på 300-års markering for svenskekongen Karl den XII’s nederlag og retrett etter kamper ved Akershus festning. Med flere tusen slitne svenske soldater, mange døde og sårede i vinterdagene 1716 ble han ble forfulgt av dansk/norske styrker.  Natten 30. april til 1. mai overnatter den svenske krigerkongen på Østby gård og med sitt infanteri og kavaleri i området som senere ble til ”Svenskesletta” i Kråkstad.

For mer informasjon se kalender.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »