Forfatter: Niels (Side 127 av 161)
1921
Gullbryllupsparet i Dammenstua
59.80193° N, 11.03576°E
614837.78 6630735.73
Rausjøveien 771
Innearbeid.
Før 1900 var selvberging det bærende prinsippet for kostholdet på landsbygda. Det vii si at gården måtte levere det aller meste av den maten som trengtes til alle som bodde og hadde sitt virke på gården. Av de varene gården ikke kunne fremskaffe og som en måtte kjøpe var det gjerne sukker, salt, eddik og sirup. Kjøpt kaffe ble bare brukt når det skulle være ekstra fint ellers så måtte man klare seg med brent rug til hverdags. Ikke bare måtte gården fremskaffe alle råvarene, de måtte også bearbeides på gården av de som bodde der. I tillegg til dette måtte maten oppbevares på måter som gjorde at den ikke ble bedervet, og alt dette uten tilgang til elektrisk komfyr, kjøleskap og fryser.
Mel, gryn og melk var de viktigste råvarene til hverdags. Rugmel ble brukt til alminnelig bred, mens hvete bare ble brukt til særskilte anledninger som for eksempel julebaksten. Grynmel var ekstra fint og hvitt byggmel og ble mye brukt til «vassgraut» denne ble ofte brukt til kveldsmat med sur melk til, og dette var på den tid faktisk populær mat. Flatbrød og lefse var også mye brukt. Flatbrød kunne bakes i store mengder av gangen og oppbevares tørt på stabburet over lengre tid. når flatbrødet skulle bakes ble bakstehella (takka) som var av jern, og ca. 80cm i diameter lagt på brann jern i grua. Det ble fyrt under med lange tynne vedtre av gran. Veden måtte være finkløvd så varmen ble jevn. Flatbrøddeigen ble laget kvelden for av husmora eller døtrene så den var klar til neste morgen og den store bakstedagen. Deigen ble knadd i en brødnu og skulle være så fast at den kunne skjæres i skiver. Det stekte brødet ble lagt leiv på leiv i store hauger med noen vedtre under. Om kvelden ble brødleivene brakt bort på stabburet. PÅ stabburet var det også plassert store saltebaljer av tre, en mjølbøle med flere rom til de ulike melsortene.
I bryggerhuset var det på de større gårdene gjerne bygget en bakerovn hvor det ble bakt brød gjerne av rug og bygg. Til fyringa ble det heist brukt granved, veden skulle gjerne være 60 cm lang. Og det var betegnet som stor skam dersom mannen ikke kunne skaffe husmora god ved til bakerovnen. når de nystekte brødene (kakuene) lå utover i bryggerhuset luktet det godt. Det var vanlig med en bakedag i uka.
Den melken som ble beholdt hjemme ble separert. Av fløten ble det kjernet smør og da ble stavkjerna taft i bruk. Dette var en stri, men viktig jobb. Skulle det være gjestebud ble smøret lagt i fint utskårede tre-former. Formene hadde løse sider som hang sammen i hjørnene med en trepinne. Nå smøret fikk stå kaldt, ble det hardt og formen kunne løsnes.
Når en ku hadde kalvet fikk en råmelk da ble det noe godt på kjøkkenet for av denne melka ble det laget «kalvedans» (råmelkspudding). Av råmelk fikk en også fint smør som ble ekstra gult og lekkert. Råmelken kunne også brukes til ekstra tykke og deilige pannekaker og vafler.
I god tid for jul var tiden inne for griseslakting. Denne skulle heist foregå ved nymåne. Det var også vanlig å slakte en årsgammel kalv (rempling). Det ble gjerne brukt en bygdeslakter som gikk fra gård til gård så denne måtte tinges tidlig for alle skulle slakte til jul.
Forberedelsene var viktig. Saltbaljer, trau, syltepresse, sleiver og fjøler måtte vaskes godt og siden legges i «bruselåg» (einerlåg) for å drepe bakterier. Denne lågen ble laget av einer.
Tidlig om morgenen slaktedagen ble det fyrt opp under ei stor gryte med vann. Vannet måtte være kokende når slakteren kom. Straks grisen var død og blodet tappet i ei bøtte, ble grisen skoldet med det kokende vannet så grisebusta lett kunne skrapes av. Klauvene ble nappet av med en spesiell krok, for labbene skulle også brukes til mat. Blodet som var tappet av grisen måtte umiddelbart røres uten opphold til det ble helt kaldt så det ikke levret seg. Dette var gjerne en jobb for barna i familien. Blodet ble brukt til blodklubb, blodpudding, blodpannekaker og blodpølse med byggryn. Etter storslaktingen til jul ble det mye klubb for dette var lettvint og god mat. Grisen ble hengt opp i skjulet og innmaten tatt ut. Av innmaten ble det lungemos og innmatpølser. Av levra ble det leverkaker og leverpostei. Oppdelinga av slaktet var det husmora som bestemte hvordan skulle gjøres. Når denne jobben var gjort ble slakteren bedt inn på kaffe og slakterdram.
Skinke og bog lagt i bunnen av store saltbaljer og ble brukt til steikeflesk og spekeskinke. Det ble skåret ut ribbe, koteletter, stek og sideflesk. Skinkene ble gjerne torrsaltet, lakesalting var også vanlig på 1 800-tallet. Store spekeskinker lå gjerne 8-12 uker i lake for de ble vannet ut i noen timer og deretter hengt oppunder bjelkene på stabburet der det var mørkt, luftig og tort til speking i 4-5 måneder. Når gjøken gol på forsommeren var spekeskinka blitt så tørr at en kunne skjære den i tynne skiver. Det meste av kjøttet ble saltet på grunn av holdbarheten. Medisterdeigen måtte males flere ganger på kjøttkverna og til dette krevdes det gjerne en sterk kar. Rensing av tarmer foregikk ute og ble brukt til pølseskinn som ble stappet med oppmalt kjøtt og flesk tilsatt ingefær, pepper og salt.
Isteret og lost plukkfett fra tarmene ble utvannet og kokt til smult. Dette ble brukt til koking av smultringer og fattigmann. Fettet ble også brukt til smøring av lærstøvler og sko og til koking av såpe.
Det ble mye mat av en gris på opptil 300 kg og slaktestellet tok gjerne en hel uke for alt var ferdig.
Ellers i året kunne det bli slaktet ei ku eller en spekalv. Om våren ble en av de første kalvene foret i 6-8 uker med råmelk og deretter slaktet. Dette ferske kjøttet var en god variasjon etter alt det salte kjøttet.
Alt av slaktet ble brukt, ikke noe måtte gå til spille. Av bein, sener og slintrer ble det kokt kraft. Denne krafta ble brukt når en skulle hermetisere kjøttmaten.
Til hermetisering av forskjellige kjøttvarer ble det brukt blikkbokser disse ble så fylt med kraft og lokket ble loddet pa. Dette var lettvint mat å ta frem, men en måtte være forsiktig når en skulle fjerne lokket for boksene skulle brukes om igjen.
Som drikke ble det brukt sur melk eller skummet melk som ble blandet med vann. På 1800 tallet kunne det også bli brukt vann med litt hjemmelaget saft av hagebær eller skogsbær.
Skriftlige kilder: «Mattradisjoner fra Akershus» Akershus Bondekvinnelag 1998
Jan Svartebekk Enebakk 27 august 2005
Husmannsvesenet av Svartebekk.
Husmannsvesenet nådde sitt høydepunkt på 1850 tallet med Ca. 65.000 husmenn i Norge. Her i Enebakk var det også en tilsvarende utvikling og Orderud hadde 5 plasser i «vår» periode 1870 —1900. Det var to hovedtyper husmenn her i bygda, det var husmenn med jord, som hadde litt jord som de kunne dyrke opp til eget behov, og hadde de en gris og ei ku hjalp det på mulighetene til å fø egen familie. Den andre hovedtypen var husmennen uten jord som bare leide huset.
Husmannen var en landarbeider som leide hus og som oftest med jord av en gårdeier mot en avgift og som regel også mot arbeidsplikt på gården. Husmannens kår var harde, men de hadde få andre muligheter til å livberge seg og sin familie som ofiest hadde en stor barneflokk. For å illustrere husmannen betingelser kan vi bruke husmannskontrakten til Nicolai Evensen pd plassen Kontra under Heiås i Dalefjerdingen der kontrakten fra 1861 fastsetter den årlige avgiften til 10 spesiedaler. I tillegg til dette var som det heter i kontrakten: «husmannen og hjemmeverende barn skal vere forpliktet til med den i §6 i den siterte by omhandlede innskrenkning, i egen person etter tilsigelse å forrette hvorsomhelst hva arbeide han eller de blir anviste, imot 12 skilling på given kost» (floe mer pd egen kost)
Husmannskontraktene gjorde at husmannen satt svert utrykt for som det også heter: «Skulle eieren finne forgodt enten at bruke plassen selv eller yule overlate den til en annen da skal Nicolai Evensen hans kone og barn være forpliktet til å uten utkastelse og uten videre lovmål og dom å fraflytte og ryddiggjøre den til neste lovens faredag (14 april) etter at han 29 september derfra er butt utsagt (oppsagt). Som en forstår hadde ikke husmannen og hans familie noen god rettssikkerhet, men denne er allikevel bedre en muntlig avtale som i praksis gjorde husmannen rettsløs. Nå skal det også sies at det kunne være stor forskjell fra gård til gård hvordan husmannens kår var, men noen lett tilværelse var det ikke.
Arbeidsdagen til husmannen var lang da den begynte kl 6 om morgenen og sluttet kl 8 om kvelden i sommerhalvåret. I tillegg til dette måtte en også ta seg av egen jord i den tiden som var igjen av dagen.
Men husmannen var en viktig faktor i det gamle bondesamfunnet der behovet for arbeidskraft var stort. Husmannen var helt avgjørende frem mot midten av 1800 tallet for utvidelsen av jordbruksmeringen med nye arealer så man kunne øke produksjonen av både korn og poteter. Mot slutten av 1800 tallet begynte mekaniseringen av jordbruket å redusere behovet for arbeidskraft. Samtidig vokste industrien fram og ga ikke minst husmannen nye muligheter til arbeid. Utvandringen til Amerika gjorde også sitt til at flere og flere husmannsplasser ble fraflyttet. Mange av de største plassene som fortsatt var i bruk ble nå overtatt og husmannen ble selveier og småbruker.
En eldgammel færdselsvei gjennom Ekeberg skog
Av Dag Klavenes
En av de eldste central-færdselslinjer i Norden går gjennom Ekeberg skog i hele dens lengde. Det gjelder den fra urgammel tid benyttede ridevei, som forbandt distriktene rundt Viken – «Osloområdet», for å snakke moderne – med det østlige Central-Sverige – «Stockholms-området», for å fortsette i moderne stil.
Selv om det vel fantes sporadiske og beskjedne tilløp til veier gårdimellom allerede i den senere vikingetid, kan man ikke tale om veibygging i Norge i moderne forstand før under Christian vart. Før den tid fantes kun rideveier; det vi si kun etablerte «stier», for veifarende til hest eller fots. Tyngere transporter var henvist til sledeføre om vinteren, når vassdrag – sjøer og elver -kunne benyttes.
Rideveien fra Viken og østover er i stor utstrekning rekonstruert. Man vet at den gikk over Ekebergåsen, deretter retning Vangen, gjennom Rausjøskogen på Børtervanns søndre bredd, deretter gjennom Ekebergskogen og videre frem til det eldgamle fergested ved Øieren. Også østover fra Øierens østbredde videre gjennom Sverige og frem mot Stockholmsområdet er rideveien i stor grad kjent.
Gjennom Ekeberg skog har rideveien kommet inn fra vest ved Forfodens nordende, og herfra gått frem til Nye Tuggerud-sætervangen over Vasketjern, Kongsvika til Støamosen er rideveien identisk med hva vi inntil nylig kalte «stien til Forfoten», men som nu er blitt vesentlig maltraktert og utvisket ved den nye Forfotsveis anlegg. Over Støamosen gikk veien videre over Studaue, hvoretter den bøyde av mot syd rett mot Langtjerns nordende, hvor den krysset bekken ved Langtjerns utløp, langs Langtjern er veien klar, videre langs Ravnåsens syd skråning nord om Tuggerud og frem til Tuggerudsanden og derfra videre til Tangen. Fra Tangen går det ut i bebygget dalføre, man kommer frem til den nuværende Doktorgård og fortsetter mot fergestedet.
Hvordan kan man så, så tilsynelatende lett, rekonstruere denne gamle ferdselsåre? Fra en arkeologisk synsvinkel er saken såre enkel.
Hvem ferdedes nemlig gjennom århundrene på denne riksvei? Jo alle slags veifarende. Hærfolk på krigsfot med våpen og træn, konger i gjesting, konger i krig, fattige pilgrimer på vei fra Upsala til Nidaros, bisper på visitas med rikt følge, romantisk elskende flyktningepar, kongens skatteoppkrever med pengekister på kløv, fattige veifarende, tiggere gardimellom, – og ikke minst, landeveisrøvere, som hadde gjort til levebrød å røve rike veifarende. Da ble det kamp på veien, eiendom røvedes og eiendeler mistes.
For her vi ved sakens enkle løsning: alle disse veifarende mistet noe! Hærfolk en pil, en dolk, eller en øks, skatteoppkreveren en gammel mynt eller tre, bispen et spisebestikk eller en remspenne og hans hest kanskje en sko, og så, mange navnløse, et bukkehorn eller en utgått skosåle, for å holde oss til Askeladden. Og alle disse tapte ting gjør at vår tids arkeologer kan så relativt lett rekonstruere denne eldgamle ferdselsveis gange gjennom geografien.
«Jeg fant, jeg fant», sa Askeladden.
«Jeg fant, jeg fant», sa arkeologen.
Ekeberg i September 1968
