Ytterbygda – Ytre Enebakk – hva er det?

Det er en eldgammel betegnelse som går helt tilbake til forhistorien. Opprinnelig var navnet Ytterbygdfjerdingen eller Ytterbyfjerdingen, på samme måte som Dalefjerdingen som jo fremdeles er en levende betegnelse. Vi må anta at Enebakk fra først av var delt i fire fjerdinger. Professor Gustav Indrebø mener at fjerdingene – det var ikke bare Enebakk som hadde en slik inndeling — ble til før viking­tiden og at det var en oppdeling av et herred gjennomført av hensyn til tingene, tingstedene.

Hvor gikk og går så grensen mellom Ytterbygda og det øvrige Enebakk? Da Mari kirke ble bygd og innviet i 1761 var det en klar forutsetning at alle gårdene med husmanns­plasser i Ytterbøyden, som det het dengang, skulle sogne til den nye kirken. På det store kartverket over Enebakk som ble tegnet av Vendel Bremer og Juell i 1800 er angitt grensene mellom Enebakk Præstegjeld og det kartografene kaller Mariæ Annex, og vi kan gå ut fra at disse grensene faller sammen med de eldgamle grensene for Ytterby- fjerdingen. På gjengivelsen av det gamle kartverket fra 1800 som vi kan se i herredsstyresalen er grensen avmerket slik :

Den følger åsen mellom Dalefjerdingen og Lyseren, slik at Breviksgårdene faller innenfor Ytterbygda – det ga i sin tid foranledning til en disputt på høyeste hold og en kongelig dispensasjon som jeg skal komme tilbake til. Videre går grensen øst for Holt tjern, nord-vest-over over Holmetjern, videre mot nordvest og nord til Forfoten. Her bøyer den brått vestover, går sør for Rausjø og Kjerringhøgda, bøyer så sørover, passerer rett vest for Svarthoel, eller Svarthullet som det står på kartet, og så tvers over Bindingsvann, og følger så herredsgrensen over til Langen og videre herredsgrensen mot sør.

Noe av det som her er av særlig interesse er å konsta­tere at hele Rausjømarka med Rausjøgrenda, Enebakks gamle ålmenning, faller utenfor Ytterbygdas grenser. Det må vi ytterbygdinger finne oss i. Ytterbygdas område er med dette klart definert. Og vi må spørre: Er dette en ganske tilfeldig grense? Det er det ikke. Vi skal se hvorledes Ytre Enebakk i natur og topografi skiller seg ut fra det øvrige Enebakk.

Høydedraget som strekker seg fra Rælingsåsene i nord til Spydebergdelet i sør danner et vannskille i bygda. Ytterbygda hører til Mossevassdraget mens resten av vass­dragene går til Øyeren. Det gjør at jordsmonn og natur er forskjellig her og i bygda ellers. Avdøde gårdbruker Håkon Heiaas, fra Dalefjerdingen, som var en interessert og kunnskapsrik lokalhistoriker, skriver i en oversikt over Enebakks forhistorie:

«For å forstå hvorfor det er så tykke leirlag, med bratte bakker langs Øyeren, mens det i Ytre Enebakk er forholds­vis tynne jordlag med mye sand og stein, må en gå tilbake til istiden. Ved slutten av istiden lå Enebakk snaue 200 meter lavere enn nå. Issmeltingen førte til at mek­tige breelver førte med seg store mengder sand og slam som sank til bunns i havbukter med stillere vann.

Dette slammet er blitt til leire. En bre-tunge er an­tagelig blitt liggende igjen på bunnen av Øyeren, og blitt dekket av tykke lag slam som isolerte og hindret isen i å smelte før langt senere.

Rælingsåsene og utløperne sørover stengte for bre- elvene slik at Ytre Enebakk fikk forholdsvis lite smelte­vann og dermed lite slam og leire. Derfor ser vi også at bekkene i Ytre ligger nesten i flukt med terrenget, mens bekkene langsmed Øyeren har gravd seg dypt ned og laget daler og bakker.»

Det rike og allsidige jordsmonnet i Ytterbygda med innslag av morenejord lokket tidlig jordbrukende folk hit. Hvor tidlig?

Det første svar på dette vil jeg faktisk la sprogforskerne gi.

I prof. Magnus Olsen’s lille bok «Hvad våre stedsnavn lærer oss» (Oslo 1934) skriver han: Det elvenavn som vel har interessert sprogmenene aller mest, er Mors, den elv byen Moss har sitt navn efter. Mosse-elven kommer fra en sjø i Enebakk som heter Mjær       Oluf Rygh – (den

kjente forsker som har skrevet hovedverket «Norske gaards- navne») – hadde lagt merke til likheten mellom sjønavnet og elvenavnet, og Sophus Bugge dro på sin fyndige måte konsekvensene av det* skriver Magnus Olsen.

Bugge sier i en minnetale han holdt i Studentersamfunnet over Oluf Rygh: «Denne sammenstilling av Mjær og Mors er tillige et historisk Resultat. Thi denne Sammenhæng lærer oss, at norsktalende Mænd gav denne Sjø og denne Elv Navn længe før Kristi tid.»

Sophus Bugge er en av de store og verd å legge merke til. Altså lenge før Kristi tid! forteller sprogmennene oss.

Og arkeologene bekrefter det med sine funn.

Funn av steinøkser og flintredskaper fra gårdene rundt Mjær fra Vik, fra Solberg og Omberg og fra Lysern-området, forteller om en fast og stedfestet jordbrukskultur her allerede i slutten av steinalderen og i efterfølgende bronsealder som vi regner med tok slutt omkring 400 før Kristus. Det var en primitiv form for jordbruk som den gang ble drevet. Storfamiliene slo seg ned i det som historikerne har kalt gårdsvald – samme ordet vald som brukes om områder med jakt- eller fiskerett i våre dager. Innenfor disse rommelige områder drev de sitt sviebruk med såing av korn i små åkrer. Når jorden var utpint ett sted, flyttet de åker­bruket sitt til et annet sted innen valdet. Høy, løv og skav ble samlet inn rundt om i valdet, der også dyrene hadde havn. Ved siden ble sikkert drevet jakt og fiske.

Bofaste hus var det ikke så nøye med. Helt ned i bronsealderen var klimaet meget mildere enn i dag. Fra omkring 400 f. Kr. går vi inn i den eldre jernalder. Overgangen til denne periode var preget av klimafor­verring. Det ble kaldere, vanskeligere å livnære seg, nødvendig med bedre hus, fastere bosteder. Gårder tok efterhvert form mer i likhet med slik vi kjenner dem i historisk tid fra de første skrevne kilder.

Sprogforskerne mener å kunne fortelle oss gårdenes omtrentlige alder. Eldst her i bygda er sannsynligvis de som kort uttrykker en naturbeskrivelse: Nes, Foss, Vik, Berger, Lund.

Allerede før folkevandringstiden,400 – 600 e.kr.var det gårder på disse stedene. Og ikke lenge efter, i slutten av perioden antar man at det var gårder på Bjerke, Jaer, Oppsal og Brevik, og kanskje noen få steder til. Det mener i alle fall bygdebokforfatter Birger Kirkeby.

Gravhaugene på Bjerkhaugen ved Bjerke og på Foss be­krefter på sin måte at her har bodd folk fra lang tid tilbake. Den ene av gravhaugene på Bjerkhaugen ble gravd ut vitenskapelig med skjeer av arkeolog Vibe-Müller. Graven var tom, men Vibe-Müiller hadde god lyst til å fort­sette for å se om de andre haugene hadde mer å gi. Grav­haugene på Bjerkhaugen har en typisk beliggenhet i forhold til gården. Museumsdirektør Lauritz Oppstad har fortalt meg fra den tiden han var fylkeskonservator for Østfold og var på oppdagelsesferd sammen med statsstipendiat Erling Johansen, mannen med en utrolig teft for gamle gravhauger og annet fra fjerne tider. «Vi dro til tunene på de gamle gårdene», sa han. «Så vi en passende haug derfra, kunne vi være nokså sikre på at vi der ville finne gravhauger.

De gamle ville nemlig gravlegges slik at de hadde utsikt ned til tunet. På den måten kunne de kontrollere at ung­dommen tok seg skikkelig av gården. Ragnhild og jeg har fulgt denne tradisjonen, og bygget oss hus like ved Bjerk­haugen, og med god utsikt, så kontrollen for vår del er helt i orden! Forskjellen mellom oss og de gamle er bare at vi har ordnet oss slik allerede i levende live.

Også på andre steder i Ytterbygda mener arkeologene at det er, eller kan være rester av gamle gravhauger.

Ynger jernalder omfatter merovingertiden fra 600 – 800 e.Kr. og vikingtiden fra 800 til 1.050. I denne perioden skjøt folketallet og byggingen av nye gårder fart for alvor. Man regner med at i denne meget aktive perioden ble det gårder på Vestby, Østby, Ungersnes, Solberg, Omberg, Huseby, Kjølstad og Nordby. Det må ha vært minst 18 – 20 gårder i bruk i Ytterbygda ved slutten av vikingtiden.

Her i landet hadde vi i denne perioden for alvor fått fart på jernvinningen. Det danner den rent materielle bakgrunn for den sterke ekspansjon med alle vikingferdene, Normannaveldet. Sverdet, sverdet av jern brøt veien. I våre oldskasamlinger finnes ikke mindre enn 5.000 vikingsverd. Det forteller nesten alt.

Gammelnorsk tid, tiden fra vikingtiden til svartedauden 1350, viste en sterk folkevekst her i bygda og en mengde små garder ble ryddet i utkantene av de gamle bakliene og lenger til skogs. Mange av de gamle gårdene ble også delt. i flere bruk.

Jeg kan ikke gå i detalj, bare nevne at Kirkeby kommer til at det må ha vært minst 75 gårdsbruk i Ytterbygden før svartedauden, av disse var ti bruk oppstått ved deling av gårdene som var her ved slutten av vikingtiden. En hel rekke gårder hvis navn ender på rud ble ryddet tidlig i gammelnorsk tid. Hvis man regner med et gjennomsnittlig folketall på 6 pr. bruk kommer man til at det kan ha bodd omkring 450 mennesker i Ytterbygda med Brevikskroken på det tidspunkt da den drepende pest svartedauden slo til.

De par hundre år som fulgte er preget av en dyp ned­gangstid. Kirkeby summerer opp og kommer til at det bare var 17 gårder i bruk i hele Ytterbygda med Brevikskroken i den verste nedgangstiden. Selv om man regner med et høyere gjennomsnitt enn i gammelnorsk tid, altså før Svartedauden, kan likevel folketallet ikke ha vært mye høyere enn 130 i slutten av 1400 tallet, altså en nedgang til under tredjeparten. Nesten bare på de store gårdene, de som først var blitt dyrket, var det fremdeles folk.

Oppgangsperioden begynte ved midten av 1500 tallet, først langsomt, siden med stadig økning av folketallet.

Fra 1620 årene kan vi regne med at de første husmenn i vår mening av ordet ble «nedsatt», som det gjerne hette.

I midten av 1660-årene var det 25 plasser. Først tidlig på 1700 tallet, altså etter mer enn 350 år, var folketallet kommet opp på samme nivå som det hadde før svartedauden. Det er den vanlige tendensen for bygdene også ellers på Rome­rike.

Utviklingen videre mot vårt eget århundre byr ikke på overraskelser. I 1801, ved folketellingen, var antall gårdsbruk 35. Det hadde holdt seg uforandret gjennom hele det foregående århundre. På 9 av gårdene var det to bruk, slik at det dreiet seg om 26 navngitte gårder. Antall hus­mannsplasser var øket til 85, Vik dominerer med hele 23 plasser, Østby har 8, Vestby 7, Jaer 6, og Nordby og Oppsal med 5 hver. I alt bodde det omkring 700 mennesker i Ytter­bygda ved århundreskiftet. I 1815 var tallet lavere. Det skyldtes det forferdelige nødsåret 1812, som også fikk virkninger det følgende år.

Befolkningen øket utover attenhundreårene, men befolkningsoverskuddet fikk bare utløp ved rydding av nye plasser, under stadig mindre gunstige vilkår, og husmennenes liv ble altfor ofte en kamp for å overleve.

Dette var situasjonen før utvandringen til Amerika tok til for alvor, før utvandring til Christiania med de nye arbeidsplasser som efterhvert skulle skapes der, og før Holm Jølsen i 1865 begynte sin fabrikkdrift i Ekeberg- dalen.

Under disse forhold var det ikke underlig at Thraniter- bevegelsen, som særlig søkte sine tilhengere blant husmenn og landarbeidere, fikk en stor og sterk tilslutning i Ytterbygda.

Bevegelsens opphavsmann, idealisten og arbeiderføreren Marcus Thrane, hadde sine slektsrøtter i Ytterbygda. Hans farfar var født på Sagstua, som den gang tilhørte Vestby. (Det er der postkontoret nå ligger.) Dette gir oss en ekstra grunn til å minnes ham.

Marcus Thrane var født i 1817. Han kjempet for å bedre småfolks kår og gikk inn for en moderat sosialisme, men uten å angripe eiendomsretten.

Mot slutten av 1848 begynte han å organisere arbeider­foreninger, og i tilslutning til foreningene startet han utgivelsen av «Arbeiderforeningens Blad». Utviklingen ble rivende. I begynnelsen av 1850 var det stiftet 100 arbeider foreninger, og bare et halvt år etter var det 273 foreninger med et medlemstall på over 20.000. Når man tenker på kommunikasjonene på den tid, er dette utrolige tall over en kort tid.

Thrane bygger på kristne brorskapsidéer. Hans innledningsartikkel i Arbeiderforeningens Blad begynner med disse ord: «Arbeidere! Gud være med Eder, Gud være med oss alle; en kamp vil begynne, en kamp må begynne. Gud lede denne kamp således at den blot bliver åndelig, ikke legemlig, at den innskrenker seg til en kamp med sann­hetens ord.»

I 1850 fikk Thrane i stand en petisjon stilet direkte til kongen undertegnet av 12.833 medlemmer av arbeider­foreningene, og ikke mindre enn 97 underskrifter var her fra Ytre Enebakk. Vi har navnene på dem alle. Petisjonen var formet som et programskrift. Viktigst var kravet om alminnelig stemme­rett, ved siden av en rekke andre demokratiske og human­istiske reformer langt forut for sin tid.

Som kjent førte bevegelsen ikke til konkrete resultater. Marcus Thrane og lederne ble arrestert, og under fengsels­oppholdet gikk bevegelsen i oppløsning.

Men jeg vil også si noen ord om Marcus Thrane’s farfar, han som var født på Sagstua. Hans navn var Paul Olsen Thrane. Han var født 1751 og sønn av sersjant og ferje- mann Ole Johannesen. Moren var av presteslekten Trane på Nes i Romerike. Paul Thrane ble som ganske ung bord- skriver på trelasttomtene i Fredrikstad, men av skjebnen var han utsett til en eventyrligere karriere enn noen annen Enebakking er blitt til del.

Han dro til Christiania som tredveåring. Det var krig ute i verden, men gode tider i Norge, og Paul Thrane var av dem som forsto å utnytte det. Han ble blant annet stor tobaksfabrikant, og om hans livssaga gis der forøvrig følgende forbausende opplysninger:

«I 1801 ble Thrane byens første stadshauptmann, senere justisråd, ridder av Dannebrog og Wasa, prinsen av Hessens forlover, og skal ifølge professor Worm-Muller, i 1814 av en deputasjon for den lavere borgerklasse været tilbudt Norges krone. Ved siden av sin butikk og sin fabrikk drev han store trelastforretninger, kjøpte Borregård av stats­råd Rosenkrantz for 25.000 pd.st. og regnes som en av det moderne Sarpsborgs grunnleggere: han var nemlig den første som fikk ideen til å la store tremastere gå rett opp den «ufarbare» elv til Sannesund, og han gjennomførte denne sin plan tross en forbitret motstand fra Fredrikstadborgernes side.»

Han var meget musikalsk, og den mest kjente av hans 22 barn, var komponisten Waldemar Thrane. Men som mange andre, blant annet Collettfirmaet på Flateby, møtte han sin ruin i de krisene som satte inn fra 1813 av.

Efter at vi har befunnet oss på Sagstua ved Paul Thranes fødsel i 1751, tar vi et stort sprang over Tangen- elva til Vestby, som er et av våre hovedmål i kveld.

På denne tiden var enken Maren Kamp eier av Vestby.

Hun var eldste datter av rådmann i Christiania Hans Castensen Kamp, som hadde to døtre; Maren og Gjertrud. Maren ble gift med Peder Nielsen Hess i Fredrikstad,

Gjertrud med en av slekten Juel i Christiania. Fra faren hadde Maren arvet Vestby med 2 flomsager og et kvernbruk, Foss med 2 underliggende bruk og diverse gårdparter i Enebakk og utenbygds. Peder Nielsen Hess hadde vært skipper og skipsreder, drev krambod og trelasthandel i Fredrikstad, og endte sine dager som en meget formuende mann. Enken forvaltet formuen vel. Siden alle hennes barn var døde testamenterte hun av sin formue nesten 11.000 riksdaler til forskjellige gode formål. Testa­mentet ble opprettet 3. juledag 1753, og tre uker etter ble hun begravet i Fredrikstad i selve kirken, et begravelsessted som bare ble storfolk til del. De postene i Mårens testamente som særlig interesserer oss er 3.000 Rdl. til Mari kirke i Enebakk og 500 Rdl. til Enebakk menighets fattige.

Hvorfor denne gavmilde interesse for Enebakk?

Vi får en opplysning i et fogedregnskap for Nedre Romerike hvor det heter: «Maren Hess haver her i sognet jordegods og saugbrug og paa visse Tider av Året holder her duk og disk.»

Duk og disk er nøkkelordene.

Disse årlige personlige nærvær på Vestby gir oss bak­grunnen for Maren’s interesse for Enebakk, for gaven til den nye kirken, og Enebakk’s fattige. Vi må tro hun er blit glad i bygda og menneskene her. Hvad formuen måtte utbringe utover testamentets 11.000 daler, skulle til­falle søstersønnen justitsråd Hans Juel, som overtok Vestby ved hennes død. Juel og hans etterkommere (i flere gene­rasjoner) kom til å prege Vestby i gårdens storhetstid, og – etterfølgende fallit.

Men først noen ord om oppførelsen av kirken, som ikke gikk knirkefritt.

Testamentet bestemte at kirken skulle bygges som anneks­kirke på Vestby gårds grund. Forutsetningen er at menig­heten selv skaffer tilveie nødvendig tømmer. De 3.000 Rdl. skulle bare anvendes til kirkens oppbyggelse, ornamente kirkeklokker, prestens underhold samt kirkens vedlikeholdets Det ble nøye fastsatt hvordan kirken skulle bygges og hva den skulle inneholde. De 26 gårdene som Ytterbygden består av skulle høre til kirken og sammen levere tømmeret til kirkebygget. Efter at kongelig tilladelse ble gitt 1758, skred prest og menighet til værket.

Brevikgårdene hører geografisk til Ytterbygda og derved til de gårdene som skulle fritt fremskaffe tømmer. Dette ville ikke Brevikgårdene finne seg i. Veien til den nye kirken ville nemlig for dem bli både lenger og besværligere enn til hovedkirken.

I den forbindelse oppsto en sak som satte gemyttene i kok.

Det første dokument er en skrivelse datert «Viig i Eenebak, den 8de Februarii 1759», fra de 4 gode menn som hadde påtatt seg å oppføre kirken. Brevet var stilet til ingen ringere enn:

«Deres Excellentz Hr. vicestatholder! Deres Høiædle Høiærværdighed Hr. Biskop, Høibydende Herrer!»

I brevet gjøres oppmerksom på hvorledes gårdene Søndre Brevik, Nordre Brevik, Vestre Brevik undslår seg for å anskaffe det tømmer til annekskirkens oppbyggelse som testa­mentet pålegger dem. Ikke nok med det, også beboerne av Vestby undslår seg for å levere tømmer, da eieren justitsråd Juel erklærte:   «At saasom hans afdøde Moster, Madam Hæss, havde givet saa anselig Capital til denne Kirke, så ville hand ingenlunde tillade at hands i Ytterbøiden boende landbønder …. i deres paaboende Gaarder maatte tage noget Tømmer til denne Kirke.» Skrivelsen slutter med en utvetydig formulering om at dersom de nu ikke «kand blive saa lykkelige at nyde de naadige Herrers Ordres til disse modvillige», at enten tømmeret fremskaffes eller de utpantes for tømmerets verdi, «så vil dette Gudelige værk derover standes.»

Skrivelsen er undertegnet: «Deres underdanigste

Tienere Paul Hellesen Næs, Holm Holmsen Viig, Otter Tostensen Ubberud og Hans Hansen Rustad.»

Visestattholderen J. Bentzon og biskop F. Nannestad reagerte raskt og med den forønskede fasthet overfor «de motvillige», i en resolusjon datert Christiania den 14 Februarii 1759. Den slutter med :

«Skulle nogen av Ytterbøidens Indbyggere over Formodning, imot den Kongelige klare Bogstav, fordriste sig til at vegre det, som samme efter Billighed tilkommer at utreede til Kirkens Bygning, maa saadant ved Udpantning hos samme inddrives og maa samme yder/Vvveere forvente, at Hand for sin ulydighed mot Kongelig Befalning skal vorde anseett.»

Dette måtte jo høres nokså skremmende, og justisråden på Vestby har antagelig straks kapitulert for dette imponerende oppbud av verdslig og kirkelig øvrighet, vi hører ialfald ikke noe mer til en «motvillighet» fra den kant. Men Brevikgårdene som hadde mer å fare med, tok det med fatning. De var noen harde negler. Hver av dem var pålagt å betale motverdien for tømmeret 8 Rdl., tilsammen 24 daler. De ville fremdeles ikke, selv om de nå skulle pantes.

Utpantingen var sommeren 1763, ennu ikke gjennomført, altså 2 år efter at kirken var innviet. Men Brevik-gårdene følte den som en stadig trussel. De besluttet seg da til å henvende seg direkte til kongen i Kjøbenhavn, Fredrik den 5. Det gjør de i en skrivelse av 8. august 1763. Det er stilet til:

«Stormægtigste Allernaadigste Arve Konge og Herre!»

Brevet begynner med å uttale at de har bevis og vitner på å ha lenger kirkevei til den nye Mariæ kirke enn til den gamle hovedkirken, og at den nye kirken ikke er noen fordel for dem.

«Vii have derfor heller ikke udloved noget til denne Kirkes Opretning, endskjønt vil derom mange gange og på ad­skillige facons har været Anmodede… Nu tries Vii med Udpantningens Fuldfør, og derfore ere, som bekiendt, fattige Bønder høistaarsaged, at indflye til Eders Kongelige Mayt med Allerunderdanigst Ansøgende Thi veed Vi os ingen anden Reedning end Allerunderdanigst at tage Tilflugten under Eders Kong. Majts egen og Allernaadigste Beskyttelse i dette Fald, dend Vii allerunderdanigst udbeder og saa meeget vissere vente, som vi udreede alle, een Kircke vedhængende Rettigheder, til vor gamle Hoved-Kircke hvor Vi og derimod have vore gamle Græffte- og Stoele-Stæder.

Vi forbliver til vor Død

Stormægtigste

Allernaadigste Arve Konge og Herres

Allerunderdanigste troe Undersaattere og ringeste Tienere

Joen Pedersen, Tosteen Engelsen,

Halvor Simensen, Troen Kristofferssen,

Hands Handssen.»

Man kan gå ut fra at bøndene i Brevikskroken ventet spent på svaret. Det kom i form av en: «Allerunderdnigst Erklæring», datert Christiania 14 Januarii 1764, hvor det heter :

«Endskiønt de 3de Gaarde, Søndre, Nordre og Vestre Brevig altid have henhørt under Ytre Bøydens Fierding, og i dend henseende i det allernaadigste Rescript af 15 Decembris 1758 articuls 6, nomination underlægges den for Yttre Bøydens Meenighed i Eenebachs Præstegield opbyggede Annex Kirke, saa dog da de udi deres Allerunderdanigste Memorial vedlagde og herved tilbagefølgende Tings. Vidne viise at de baade Vinter og Sommer have Længre og Besværligere Vej til Annexet end den gamle hoved Kirke, Henstilles til Deres Mayestæts Allernaadigste Velbehag, om de effter Ansøgning fremdeles maatte henlægges til hoved* Sognet, og da jeg Kammerherre STorm paatager mig at Besørge Entrepreneureene, for de udpantede 8 Rd hos hver, i alt 24 Rd, paa anden maade tilfreds stilled, have Vi intet imot, at det ud­pantede, dennem igien til Frie naadighed overlades.

Christiania d: 14 Januarii 1764

Storm F: Nannestad»

Altså full seier for de standhaftige. Man må gå ut fra at kammerherre Storm representerer kongen, som forøvrig var kjent for å være nokså slepphendt med Statens midler. Det interessante ved denne historie er at en sak som ikke dreiet

seg om mere enn 24 daler, faktisk vinner frem via Kongen i Kjøbenhavn. Den viser at folk her i landet, hvis de ikke fant rettfærdighet på annen måte, så satte de sitt håp til Landsfaderen i Kjøbenhavn. En liten solskinnshistorie som

gir et glimt av lys i den bekjente 400 årig natten som kanskje j-var sa mørk som vi er kommet til å tre.

Et vers som ennå siteres av folk lyder:

«Mari Kjærke

tett ved Bjerke

smurt med tjære

til Guds ære

og på madam Hansens bekostning».

Disse linjer har sin rot i virkeligheten.

Kirkens vegger er av furutømmer. Opprinnelig var alle yttervegger kledd med kraftige over- og underliggere, slike som ennå finnes på nordveggen. Og veggene var tjærebredde, det finnes det ennå merker av under hvitmalingen, som først fant sted i 1870-årene. Men hva med tilføyelsen «på madam Hansen’s bekostning»? Er det bare en morsomhet? Den hist­oriske bakgrunn ser slik ut: Av de testamenterte 3.000 daler hadde Maren bestemt at rentene av 500 daler skulle brukes til kirkens vedlikehold, dvs. 25 daler, 5% var det faste rentenivå den gang. I 1764 ble disse 500 riksdaler overført til Enebakk hovedkirkes eier Clement Hansen på Torshaug, mot at han og fremtidige eiere av hovedkirken, skulle holde Mari kirke ved like. Det ble altså familien Hansen som skulle bekoste kirken tjæret.

Først i 1880 overtok kommunen hovedkirken og dermed også vedlikeholdet av Mari kirke.

Etter Maren Kamp’s død arvet som nevnt søstersønnen Hans Juel gården. Han var justitsråd og assessor i over- hoffretten. Han sønn, kammeråd Helle Juel, overtok så Vestby i 1766 etter farens død, og bosatte seg her omkring 20 år etter. Under ham var det at den store hovedbygningen med to fløyer ble bygget, som ennå står.

I Lars Hess Bing’s «Beskrivelse over Kongeriget Norge» (1796) finner vi en be­skrivelse av gården som blant annet forteller at «de ut­vendige Trapper og Pillarene, som opholde Gitterværket, der indhegne Gaardsrummet, saavelsom et i Gaarden værende Springvand, ere af Marmor. Springvandet ledes fra et Kildevæld i nærmeste Berg, og Renderne ere lagt saa dybt at Frosten ei kan række samme, hvorfor Fieldet paa nogle Steder maatte udsprænges…. Den fornemste Herlighed til Gaarden ere 5 betydelige Saugbruge, som ere opført strax neden for Gaarden ved et vandfald som dannes af en Elv imellem de 2de Vande Vaagen og Mieren. Disse Sauge have tilsammen 40.000 Bords aarlig Quantum.»

Ulf Oppegaard som har et inngående kjennskap til vass­dragene i Enebakk og virksomheten der gjennom tidene, skriver:

«Fossene mellem Våg og Mjær passet udmerket for kverner og sager. Ved at det blev bygget 10 — 12 dammer for maganisering av vann oppover i vassdraget, blev det her drifts­vann det meste av året. De største vannene er Svartholm – Bindingsvannene og Sverdsvann.

… Allerede i begynnelsen av 1600 var det flere sager her.

Tømmeret kunne fløtes fra skogene, nedover elven og like inn i sagene. Noen trelasteksportører så muligheten for å kunne skjære mere enn det stedlige tømmer i fossene her.

De kjøpte tømmer i Glomma, fløtet det inn Presteåen, og kjørte det om vinteren til sagene ved Tangenelven.»

Sagbrukene var på Helle Juel’s tid, og lenge før det, kilden til store inntekter for sine eiere. Det hang sammen med at sagene var underlagt de såkalte «Saugbrugsprivilegi er» en ordning Staten hadde fått istand allerede i begynn­elsen av 1600-tallet. Staten skaffet seg på denne måten inntekter samtidig som den sørget for å regulere avvirk­ningen av skogene som hadde skutt sterk fart ved eksport av bord og planker til Holland og England etter at vannsagen var tatt i bruk. Ved lov ble antall sager begrenset, og de som fikk sage, de priviligerte sagene, fikk fastsatt et bestemt årlig kvantum som ikke måtte overskrides. Derav navnet «kvantumssag». Som vi så hadde Vestby på sine 5 sager lov til å sage 40.000 bord. Til sammenligning hadde Collettene på Flateby, som eide 7 sager i Flatebydalen, lov til å sage 52.450 bord.

Byene hadde fått enerett til trelasteksport. Det førte til at trelasthandlerne i bygene og deres familie hadde stor interesse av å eie skogeiendommer med tilhørende vassdrag og priviligerte sager. Det var bakgrunnen for slekten Juel’s interesse for Vestby og Collett’ene for Flateby.

Så sent som i 1814 føltes privilegiene trykkende for bøndene.

I en betenkning fra Modum Almue til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 heter det blant annet :

«Skov-productene næsten maa bortgives for intet til Laste- handlerne, hvorved enkelte Mennesker alene drage Landets marv til sig, og beriges av Landmandens Sved.» Og Eidsvolls mannen prosten Schmidt kommenterer :

«Enhver maa være berettiget til at benytte de Fordeler, Naturen tilbyder ham, f.Ex. at den der har Skov og Vandfald, selv maatte forædle sin last til Planker og Bord, istedenfor at sælge sit Tømmer til Kjøbmanden for en Spotpris.»

Privilegiene ble lempet på, men først fullt opphevet i 1860 .

I den monopolstilling sagbrukseierne hadde ligger forklaringen til marmoret i springvannet på Vestby og forøvrig til den skildringen av stormannslivet på gården i Helle Juel’s tid,

slik N.P. Krogsbøl gir oss i heftet «Enebak i gamle Dage».

Krogsbøl var født i Enebakk i 1844, var en kort tid lærer her før han utvandret til Amerika. Herfra sendte han i 1921 – 22 erindringer fra sin ungdoms bygd til bladet «Akershus», og disse artiklene ble senere samlet og utgitt av vårt historielag.

Krogsbøl’s far og bestefar hadde arbeidet på Vestby, og han skriver at Helle Juel, som gikk under navntet «Gamle Juel» var en snill herre, godt likt av arbeiderne.

Men forholdene var nok forøvrig meget patriarkalske: «Kammerherren (Krogsbøl kaller ham det, men han var bare «kammerråd») holdt seghøit hevet over folket. Var det en eller anden som ville ham noget, saa fik de henvende sig til fogderne: Spismesteren, gaardsfogden og skogfogden; disse hadde at melde og bestemme, hvad der skulde gjøres.

Der førtes et stort og flot hushold, man kan godt si overdaadig. Gjester kom og reiste uavladelig til alle aarstider, dog mest i jakttiden om høsten og i juletiden; men da var ogsaa hr. Jul i sit rette element, de kan bedst betegnes ved følgende linjer, som en versemaker gjorde den gang:

«Hr. Jul levde høit som adelsmann fin

Var altid lystig og glad

Ved bugnende Bord med Frugter og Vin

Og Fugle og Fiske paa Fad.»

Det var et stort antal tjenere og opvartere, som stod under spismesterens herredømme; disse hadde det noksaa bra; ti de fik, hvad der faldt fra herskapets bord – skjønt lønn­en var tarvelig. Anderledes var det med husmænd og dagarbeid­ere fra landbogaardene; deres husholdning var vist skral eftersom gaardsklokkens kald lød:

«Tom tarm;

Kom himl

Sur Villing!

Røten Sil!

Tie saa still»

Og spisesedlen var ikke stort bedre:

«Spøsøl i Villing

Aa øl attaat Graut;

Grønsalta Pølse

Aa Kolun af Naut;

Syltede Labber

af Okser og Kjør;

Silla paa Haverbrø Spiken og tør;

Villing og Sil

Æd de De vil,

Saa kan Du gaa

Men tie bare stil».

Der var nok ikke værdt at klage paa kosten.

Hvad driften angik, saa blev der stadig hugget i de store skogej alle grovere dimensioner blev solgt til Moss sagbrukene^ mens de mindre blev skaaret til bord og planker paa godsets egne sage, som var igang stadig, naar is ikke var til hinder. Den skaarne last blev av husmænd og land- bønderne kjørt til Kristiania paa vinterføre, og paa retur hadde de med tilbake, hvad huset trengte sommeren over: Jern salt, sild, fisk, øl (potøl til arbeiderne), vin i tønder og lærsække. Alt stablet i oplagshus og kjeldere paa Westby. Naar plankekjøringen var over, maatte alt være under spis- mesterens nøklekjipper vel forvart. Det kostet nok penger at drive paa den vis, og det viste sig, at indtekt og ut­gift ikke ballanserte.»

Helle Juel tok sikkert godt til seg av sin egen gode mat, men det kan ikke være hele forklaringen til hvorledes han kom til å se ut pa sine gamle dager. Emerentze Munch (1786-1868) har noen linjer om ham i sine kjente opptegnelser. Hun fortel­ler at hun før 1812 i noen år var på julebesøk hos presten Aars i Enebakk, som hun skildrer som en «smuk, munter og begavet Man ikke bange for med et godt Glas Vin i Haanden at synge for «Norge, Kæmpers Fødeland,» eller knibe en Hare, naar der gaves Leilighed dertil.» Og så skriver hun at de hveranden juledag var til selskap hos Juel på Vestby: «Han var af en saa uhyre Fedme og Corpus, at for at komme til Bords blev han af to stærk Bondefruentimmer ført paa den Maade, at han slog sine Arme om deres Nakke, de tog et sikkert Tag i hans Buxelinning, og saaledes kom han frem, hans Ben var mere lig en Elefants end et Menneskes; men naar han kom til Sæde, saa han noksaa godt ud. Naar han havde spist, ble han paa samme Maade ført tilbage, lag paa en meget bred Sopha, et lille Bord stod udenfor til hans Mave. Han var av Ingiernes Slægt.»

Fra Danmark har vi fått begrepet gods: en større landeiendom med herskapelig bebyggelse. Vestby var et typisk gods..

Foruten Vestby eide Helle Juel en hel rekke gårder, først og fremst i Enebakk, men også noen utenfor. I Enebakk eide han: Holt, Nordre Mysen, Saltvet, Nedre Berger, Nedre Foss, Gjevelsrud, Ungersnes, Rustad ved Langen.

Godset holdt så lenge Helle Juel levet. Men gjelden var blitt stor, og han var ikke før død i 1811 og sønnen kammerråd Hans P. Juel hadde overtatt at kreditorene meldte seg. Krogsbøl skriver: «Han fik moratorium paa to aar; men det begyndte nu riktig at gaa galt. Han var en lystig fyr: drak og spilte kort. Paa en eneste nat spilte han og tapte alle de planker og bord, som i sommerens løp var opskaaret paa Westbysagene; han sank saa langt ned, at han kunde sitte i kjørestuen i sagstuen og drikke og spille med arbeiderne…Nu kom falliten saa grundig, at han intet hadde igjen at leve paa.»

Hans P. Juel døde i 1836, men før det var det store Vestbygodset blitt oppdelt:

Rustad ved Langen ble skjenket av Helle Juel til Universitetet det året han døde (1811) same året som Det Kongelige Frederiks ble grunnlagt. Overdagelsen gikk visstnok senere om.

Frasalget av gårdene under Hans P. Juel begynte i 1821 med salget av Holt til Hans Clemet Hansen på Østenbøl. Kort etter overtok svigersønnen Hans Oppegaard gården.

Nedre Berger ble solgt til Tosten Svendsen, som i 1828 skjøtet gården til Ole Hansen.

Svend Kjeldsen kjøpte Gjevelsrud, visstnok allerede i 1829. Ungersnes ble solgt til Universitetet i 1831, som året etter skjøtet gården til Jørgen Stolt.

Saltvet ble solgt til Martinius Arnesen. Skjøte tinglyst 1831 Nedre Foss ble solgt til Hans Chr. Hansen på Bjerke. Skjøte 1832. Solgt 1866 til Vik.

Nordre Mysen ble solgt til Johannes Jacobsen. Auksjonsskjøte i 1838.

Når det gikk så sterkt tilbake med økonomien på Vestby skyltes dette ikke bare overdrevent pengeforbruk hos eierne eller ukyndig drift, men at den fordel sagbruksdriften hadde gitt ble sterkt redusert. Tilførslen av tømmer fra Glomma-distriktet hørte etterhvert opp. Tømmeret ble nå fløtet ned Øyeren og videre ned Glomma (som var blitt klargjort for det), slik at Fredrikstad ble utskipsningshavn for denne trelast, istedet for Christiania, Vestby-sagene satt igjen med tømmer bare fra bygdas egne skoger. Prisene på trelast for eksport gikk dess­uten sterkt ned fra 1813 og fremover. Det rammet alle som drev med trelast, og selv enkelte av de solideste bukket under. Collettene på Flateby gjorde oppbud i 1828 og det mektige Ankerske Fideikomis gikk i oppløsning.

Men tross all motgang og nedgang var Juelenes tid på Vestby ennå ikke over. Tre år etter Hans P. Juels død solgte boet til den største kreditoren gården til hans sønn garver Peter Holter Juel. Men forsøk med garveridrift svarte ikke til for­ventningene, og allerede i 1842 solgte Peter H. Juel gården.

I 1851 tok han den imidlertid igjen etter odelsak på vegne av en mindreårig sønn. Heller ikke denne gang klarte Juel seg, og da Vestby ble solgt i 1854 var Juelenes saga på Vestby defini­tivt slutt. Christian Jensen Qværner var den nye eier, og i 1873 solgte hans enke gården til cand. jur. Carl August Gulbranson fra Oslo.

Vestby var dengang på 500 mål innmark og ca. 3000 mål skog, hadde 11 husmannsplasser og mølle, sag og snekkerverksted ved Tangenelva. Fra tidligere var Gulbranson eier av Rausjø med 34.000 mål skog og tilhørende/isagbruk og bolighus, som han had­de overtatt fra sin far, og året før, i 1872, hadde han kjøpt Vik med 12.500 mål skog, 190 mål innmark og 20 humannsplasser. Carl Gulbranson satt altså som eier av et mektig eiendomskom­pleks. I 1898 skjøtet han Vestby til sin sønn cand jur. Axel Gulbranson som bosatte seg der med sin familie. Carl Gulbranson solgte Rausjø i 1907 til firmaet And*. W, Kiær & Co. i Fredrik­stad for 1 million kroner, og i 1908 overdro han også Vik til sønnen Axel.?        Axel Gulbranson satt nå med både Vestby og Vik med ialt over 30 husmannsplasser og kunne drive skogene som en enhet. Han var forsiktig med å hugge, formodentlig forstmessig sett for forsiktig, og dette virket nok inn på hans vurdering av skogenes verdi. Han drev i det hele sin eiendom med skjønsomhet, og var kjent som en god og forståelsesfull arbeidsherre. Men i 1921 skjedde noe viktig, man kan godt si dramatisk, i Vestby og Viks historie.

Under første verdenskrig og de første etterkrigsår steg tøm­merprisene sterkt og folk fikk i alminnelighet overdrevne fore­stillinger om hva en skog var verd: «gull og grønne skoger», het det. En skogeiers inntekt av skogen ble den gang beregnet som en fast prosentsats av den verdi ligningsmyndighetene satte skogen i. Da Gulbranson fikk skatteseddelen høsten 1921 var skogen i Vestby og Vik etter hans oppfatning blitt ført opp med en meningsløs verdi. Han reagerte spontant, satte seg ned og skrev til kommunen at den kunne ta eiendommen etter taksten, som var satt til kr.1.750.000.-. (Kroneverdien den gang var 10-15 ganger høyere enn idag.)

Ordfører Jacob Brevig kom opp til Gulbranson og sa: «Mener De dette, Gulbranson?» Gulbranson, for hvem et ord var et ord, svarte: «Ja,naturligvis.» Men det sies at han sterkt angret at han hadde sendt brevet.

Så fulgte forhandlinger som endte med at kommunen over­tok hele Vestby og Vik med skog på tilsammen ca. 16.000 mål og vel 30 husmannsplasser til den verdi kommunen selv hadde satt. Det fortelles at Gulbranson da sa: «Kommunen trodde jeg var en rik mann.» Det er kommunen som har gjort meg til en rik mann.» Sønnen Carl undersøkte senere vilkårene for å ta eiendommen tilbake, men fant å måtte frafalle.

Kommunens drift av eiendommene var til å begynne med lite hensiktsmessig, og nedgangstiden som fulgte gjorde at kjøpet i mange år fremover ble en alvorlig belastning for kommunen.

Da Flateby Cellulosefabrik måtte innstille i 1931, kom kom­munen med den store gjelden den hadde pådratt seg, for alvor ut i hardt vær. Den kunne ikke lenger oppfylle sine forplikt­elser og ble satt under administrasjon. Først i 1936 oppnådde den en gjeldsordning og fikk 40% akkord med kreditorene. Kommunen var igjen «fri», og med da bedre økonomiske forhold i slutten av trettiårene kom den snart på fote.

Det store eiendomskjøpet i 1921 som lenge belastet Enebakks økonomi, ble allikevel til slutt en vinning. I 1924 skilte kommunen seg av med storparten av Vestby ved salg til Erling Hobøl, far av den nåværende eier Jan Hobøl, og i 1939 med Vik og en god del av Vikskogen ved salg til Richardt Boger, far av nåværende eier Asbjørn Boger. Største del av Vikskogen, – den såkalte «kommuneskau’en» på 8000 mål- beholdt kommunen, sammen med et område langs Langen som ble utparsellert til hytter, dessuten nesten alle husmannsplassene som ble solgt til selveie. Men hva faktisk viktigere var: Kommunen holdt igjen hele området av Vestby øst for Tangenelva og Våg med den vakre Våglia og de tilstøtende områder med fin hellning mot sørvest. Dette fikk den største betyd­ning da villa-bebyggelsen skjøt fart fra 1970 av. Våglia-tomtene ble bygdas mest populære, og tettstedet her snart Enebakks mest folkerike med omkring 2500 sjeler.

Skjebnens og historiens veier kan være underlige. Eierne av villaene i Våglia og av hyttene ved Langen kan kanskje takke den spontane reaksjon hos herren til Vestby og Vik på en skatteseddel anno 1921, at de fikk anledning til å skaffe seg tomt i det vakre området hvor de idag trives så vel!

P.S.

Som et av hovedemnene for mitt foredrag valgte jeg å snakke om trekk av Vestbygodsets historie, og ikke om andre gårders historie i Ytterbygda. Det er en par grunner for det. For det første er Vestbys historie gjennom de siste århundrer særlig omskiftelig og spennende, og for det annet bor idag langt de fleste mennesker her i Ytterbygda i områder som for ikke lang tid siden nettopp tilhørte Vestbygodset. Jeg ville tro at folk flest synes det er interessant å vite litt om historien til den grunnen de bor på.

Når jeg har holdt meg til denne ene gården, er det også for ikke å komme for langt ut på viddene. For dem som vil vite mer, og ikke er alt for utålmodige, kan jeg trøstig henvise til bind III av Enebakk Bygdebok, Gards- og slektshistorie, som vil gi en sammenhengende og temmelig fullstendig fremstilling av alle gårdene og plassene i vår del av bygda. Birger Kirkeby legger nå siste hånd på verket.