Nok en av de gamle veie skal nevnes, det er rideveien over Lysefjell, der trolig er en av bygdens eldste veie. Kom enn den gamle bygdevei som ved Hovin kirke tok av fra Kongsveien og gikk forbi Torp og opp Torpkløyva og over åsen til Ingstad og videre til Solberg, så tok her rideveien av mot nord gjennom Lileina og frem til Myrberg. Fortsatte så videre nordover forbi Langtjern og opp til Gulltjern og over toppen av lysefjell og ned til Svartebekken. Videre over Svartebekken og fram til Brevik i Enebakk.

Dette var engang den korteste forbindelsesvei over til nabobygden. Sommerstid er det vakkert langs denne ridevei som nå snart vill bli dekket av lyngen, og trolig har her mer enn en unggutt- trodd å ha set et skimt av huldren ved fulltjern når han i vårlyse etter drog på frierferd til nabobygden. – Et særsyn er det å få se her oppe – det er dvergbjørka – der vanlig ellers bare er å finne på Høyfjellet.

På myra like sørøst for Gulltjern er den å finne, men her vokser den sparsomt. Drar en derimot lenger øst, vil en på en ås rabbe ute i myra nordvest for Skimtefjell finne hele ås raden dekket av frodig dvergbjørk. – Skal her ta med en beretning om hva som hendte på Lysefjell for vel 850 år siden. Denne beretning er skrevet av N. P. Krogsbøl, og gjengitt i et skrift utgitt av Enebakk historielag. Krogsbøl henviser til en beretning hentet fra Kong Øisteins saga av P. Munch og R. Keiser – der det heter:

«En vinter drog kong Øistein med en fylking stridsmenn over Ryenbergene, Aker, Skeid til Spioteberg, og opp på Lysefjell, for der å fordrive en flokk illgjerningsmenn som på flåter var kommer over Øieren, og siden slått seg til på Lysefjell, hvorfra de drog opp mot folkene i Ignabakk, og der for fram med

mordbrann, rov og drap.» – Krogsbøl tidfester hendelsen til å ha skjedd i året 1115 – og tilføyer: – «Allerede da var rideveien over Lysefjell i bruk – og i Snorres* «Magnus sønnenes historie side 18 heter det – at kong Olav døde det året 22.desember 1115 -og at kong Øistein da var øst i landet.» –

Et gammelt sagn vet å berette, at de røvede skatte aldri er blitt funnet, de er gjemt i en kopperkjele som er senket i Gulltjern – og sagnet har gitt tjernet sitt navn. – I åsen rett i øst for Gulltjern var det at huldren engang budde, og for noen år siden døde en mann som fortalte meg, at i ås rabben rett vest for Gulltjern hadde han hørt hulderen spille.