For de som er interesserte i gamle veier i Enebakk er det i det minste tre bøker som må nevnes;

 

Det er«Akershus fylkes veghistorie» ved ingeniør J.Gjærum,Oslo 1954.  P.Soelberg trykk «En oversikt over vegvesenets utvikling i fylket fra begynnelsen av middelalderen fram til 1948» som det står skrevet. Selv om boken er blitt gammel så er den jo fremdeles av stor interesse.

Den andre boken heter «Kultur minne atlas follo» Fertsel og vegfar Trond Taugbol 1995. utgitt av follomuseum, akershus fylkeskommune og follorådet.

Den tredje boken heter: «Oldtidsveger slep og kongeveger» av Reidar Fønnebo 2004. Utgitt på Orion forlag ISBN 82-458-0645-5

I den delen av boken som omhandler veg far som har hatt størst betydning for vårt område, så refererer Fønnebø stadig til kartet som C.Vendel Bremer og Hans L. Juell laget i årene 1797-1802.

Dette kartet var egentlig laget som et militærkart og de laget også en beskrivelse til dette kartet som for oss i dag er en viktig kilde til lokal historien. Så tilslutt vil jeg nevne en bok som kom ut i 1763, som blant andet omhandler veger i Norge det kan jo stå som en autentisk beskrivelse over vegene den gang. Boken heter:

«Det kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige tilstand. Ved Erich Johan Jessen 1763. Kapittel 23 omhandler veger i Norge, han skriver:

«De fleste landeveger i Norge er av den beskaffenhet at de om sommeren allene kan rides, dog feiler det ikke at der jo også er veie at kjøre, som bekjent er mel1on Christiania og Trondheim, hvor endog kongelige herrskap bar kjørt i vogne, og andre fornemme folk kjøre årligen.

Det feiler heller ikke, at jo på mange steder veien kunne indrettes til at kjøre med vogne, men da der ikke på landet til gårdsbruk brukes andet en sleder bilve veiene ikke indrettede til vogne. Årsaken er vel mest gammel vane som beholdes, og det er pa mange steder dårligt, at man ei til sitt gardsbruk bruger vogne men sleder på bar mark om sommeren, ligeledes at man på lengere stykker fører sine sager i kløve på hesteryggen.

Man gjør ellers forskjell i mellom konge eller lande veie, som kalles alfare eller allmandsveje.

De første må holdes vedlige af almuen under opsikt av fogder og lensmend. I henseende til de siste må nøye gjøres forskjell i mellom de flate bygdene og fjellbygdene. I de første er veiene rnestendels af leer og blive høst og var bløde.

Andre veie, endskiønt de også ere og kaldes kongeveie, kan vel ikke være uden for ridende, undtagen på sneføre. Af det slags findes mange hist og her.»

Avsluttningsvis vil jeg nevne en episode som skjedde i forbindelsen med en jule feiring i Enebakk år 1800. Conradine Dunker som da het Aamodt var gift med kaptein Ulrich Aamodt. Hun var da på veg til Colletts Fladebye i Enebakk, denne julen var det ikke kommet noe snø så de måtte bruke vogn, hun forteller i sin erindrings bok «gamle dage» at da de var kommet ca. halv vegs sa veltet de med vognen, så vegene var vel ikke blitt noe bedere da heller.

Presten Jacob Nicoiaj Wilse (1735-1801) dansk av fødsel som var prest først i Spydeberg så i Eidsberg skriver i en av sine bøker at «her går det veier overalt men ingen veg er det navn verdig.»