Forfatter: Niels (Side 135 av 161)

Eiendomsinformasjon

0229-91/593

59.77108° N, 10.98333°E

611374.74 6627577.23

Osloveien 733

Her finner du Otterbeck på kartet

 

59.72803° N, 11.10010°E

618097.66   6622986.14

Lillestrømveien 267

Her finner du Bekkevold / Bekkelaget på kartet.

Her finner du Vik gård på kartet.

Kirkebakken 8

Her finner du Bjerkely på kartet

 

Her finner du Vestby på kartet

 

 

For de som er interesserte i gamle veier i Enebakk er det i det minste tre bøker som må nevnes;

 

Det er«Akershus fylkes veghistorie» ved ingeniør J.Gjærum,Oslo 1954.  P.Soelberg trykk «En oversikt over vegvesenets utvikling i fylket fra begynnelsen av middelalderen fram til 1948» som det står skrevet. Selv om boken er blitt gammel så er den jo fremdeles av stor interesse.

Den andre boken heter «Kultur minne atlas follo» Fertsel og vegfar Trond Taugbol 1995. utgitt av follomuseum, akershus fylkeskommune og follorådet.

Den tredje boken heter: «Oldtidsveger slep og kongeveger» av Reidar Fønnebo 2004. Utgitt på Orion forlag ISBN 82-458-0645-5

I den delen av boken som omhandler veg far som har hatt størst betydning for vårt område, så refererer Fønnebø stadig til kartet som C.Vendel Bremer og Hans L. Juell laget i årene 1797-1802.

Dette kartet var egentlig laget som et militærkart og de laget også en beskrivelse til dette kartet som for oss i dag er en viktig kilde til lokal historien. Så tilslutt vil jeg nevne en bok som kom ut i 1763, som blant andet omhandler veger i Norge det kan jo stå som en autentisk beskrivelse over vegene den gang. Boken heter:

«Det kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige tilstand. Ved Erich Johan Jessen 1763. Kapittel 23 omhandler veger i Norge, han skriver:

«De fleste landeveger i Norge er av den beskaffenhet at de om sommeren allene kan rides, dog feiler det ikke at der jo også er veie at kjøre, som bekjent er mel1on Christiania og Trondheim, hvor endog kongelige herrskap bar kjørt i vogne, og andre fornemme folk kjøre årligen.

Det feiler heller ikke, at jo på mange steder veien kunne indrettes til at kjøre med vogne, men da der ikke på landet til gårdsbruk brukes andet en sleder bilve veiene ikke indrettede til vogne. Årsaken er vel mest gammel vane som beholdes, og det er pa mange steder dårligt, at man ei til sitt gardsbruk bruger vogne men sleder på bar mark om sommeren, ligeledes at man på lengere stykker fører sine sager i kløve på hesteryggen.

Man gjør ellers forskjell i mellom konge eller lande veie, som kalles alfare eller allmandsveje.

De første må holdes vedlige af almuen under opsikt av fogder og lensmend. I henseende til de siste må nøye gjøres forskjell i mellom de flate bygdene og fjellbygdene. I de første er veiene rnestendels af leer og blive høst og var bløde.

Andre veie, endskiønt de også ere og kaldes kongeveie, kan vel ikke være uden for ridende, undtagen på sneføre. Af det slags findes mange hist og her.»

Avsluttningsvis vil jeg nevne en episode som skjedde i forbindelsen med en jule feiring i Enebakk år 1800. Conradine Dunker som da het Aamodt var gift med kaptein Ulrich Aamodt. Hun var da på veg til Colletts Fladebye i Enebakk, denne julen var det ikke kommet noe snø så de måtte bruke vogn, hun forteller i sin erindrings bok «gamle dage» at da de var kommet ca. halv vegs sa veltet de med vognen, så vegene var vel ikke blitt noe bedere da heller.

Presten Jacob Nicoiaj Wilse (1735-1801) dansk av fødsel som var prest først i Spydeberg så i Eidsberg skriver i en av sine bøker at «her går det veier overalt men ingen veg er det navn verdig.»

27. mars 1903 stod en flokk Mennesker på Palebryggen i Oslo, de skulle om bord i D.S. Angelo som tok dem over til Hull i England på vei til Amerika. Et tog tok dem til Liverpool. Der var det flere som skulle samme vei, Polakker, Italienere, og andre østeuropeere. Vi ventet i elve døgn på båten «Lake Cimmco» som på elve døgn tok oss over til St. John i New Brunswick Canada.

I St. John var det å vente i 3 døgn på emigranttog som skulle ta oss til Winnipeg på 4 døgn, toget var innrettet slik at alle kunne ligge, det var komfyr og kjøkken i den ene enden av hver vogn hvor man kunne varme vann og mat, hvor mange vogner toget besto av vet jeg ikke men det var langt.

I Winnipeg fikk (jeg)et rom hos en Svensk enke, onkel var syk å lå der en dag, men han syntes det var best å. komme seg til Minnesota, vi reiste da videre å kom til Hallock, men da var onkel så syk at vi fik tak i lege, det viste seg at det var lungebetendelse. Vi kunne jo ikke holde på å bo på vertshuset så vi fik leiet anden etasje i et hus, vi ble der i 6 uker. På torvet der var det en automatvannpost, ved å legge på en nickle (fem cent) fikk man en bøtte vann.

Omsider kom da tiden vi kunne dra ut på lande, Kristian Hansten, en bror av Daniel Gjein, kom til Hallock for å hente oss. Vi fikk lesset på materialer nokk til en bordhytte, 12 x 16 fot {4×5 m), kofferter og div. saker oppå der igjen, det var 32 eng. mil (ca. 5 norske) det ble en lang dag, det var vei en 10 -12 mil, siden var det bare vognspor ofte gjennem myrer å lasset var tungt så vi måtte gå for det meste. Vi kom da til Hansten utpå kvellen å ble fordelt hos Hansten og Gjein for natten.

Dagen etter ble det til å bygge hytte, det tok 2 dage å om kvellen flytte vi in, tredie dagen grov vi brønn, å det var fort gjort for vannet stod i sanden, på 1,5 m. fikk vi masser av bløtt vann, men utover sommeren sank grunnvannet, å da var det bare å grave dypere.

Den første sommeren i Minnesota hadde jeg det fint enda myggen var lei, hjalp jo til i slåtten på flere steder, men hadde mange døgn jeg gikk pa. jakt etter ænder og preriehøns, det ble middagsmaten vi fikk, fisk fantes ikke der, desert og pålegg manglet ikke, der var masser av stor fin vill jordbær om sommeren å om høsten fant blåbær. Det var mange grunne tjern hvor ænder holt til, det var å lure seg i sivet ut til vannkanten for å sa vente til en fikk en hel rad i fin retning å etter skuddet var det å klæ seg naken dra uti å plukke opp ænder, det kunne være vanskelig nok for vingeskutte ænder dykker når en kommer i nærheten for å ta dem opp, så var det å vente til de kom opp å så prøve igjen.

Så ble det høsten, å vi måtte ut i træskingen for i tjene noen meget nødvendige kontanter, vi var nede i redriverdalen i 5-6 uker, tante måtte lære å melke kua å skjyte preriehøns til sin middadsmat.

Når vi kom hjem igjen var det noe å pusle med, ta opp poteter, de var små for de var sent satt, kålrota var lidt bedre, en rabarbrarot var satt å den vokste godt hadde mye nytte av den, en gris til jul hørte også med.

Så ble det sporsnø å vi fanget grevling og skunk som ble pelset, de var fete, hadde bra spekklag som ble smeltet å ble brukt til maskinolje, vi spiste grevling ­skinke, den var ikke særlig god, for skinna fikk vi en en dollar stykket.

Det ble snart vinter å mer snø, onkel kjøpte 2 st. 2⅓ års gamle stuter som vi som vi begynte trene, etter jul var de kjørbare, vi dro da tilskogs etter ved, det tok 2 dage å hente et lass, lå over i en skogscamp, der var det plass til 20 mann, folk fra Redriverdalen som ikke hadde vedskog på farmen lå der hele uken for å kjøre sammen ved, det var statens skog, veden var tørr osp, det var fritt land, noen hadde tatt land, de satte opp plakater, (privat, hugging forbudt, ved til salgs), det ble således stående igjen firkantede ruter med skog på, meste av skogen var brent å tørr, det var litet fersk skog å. se, etter at vi hadde kjørt hjem ved nokk var jeg med Gjein på samme trafikken, var siden hos Gjein meste av vinteren.

Vinteren er rå å kall i nordre Minnesota.

15. mars begynte det å tine i sola, jeg tenkte det var på tide å få seg noe å gjøre, hadde jo ikke tjent no siden høsten, fikk 5 dollar av onkel å leilighetsskjyss nedover til Redriverdalen, tok inn hos en svenske jeg kjente å forhørte meg om hvorledes det lå an, om han viste om noen som skulle ha hyrekar, han sente meg til en svensk farmer som het Petterson, jo han skulle ha en kar, men han brukte å ha sin bror som han ventet å høre fra sa hvis hun kom så var det ingen chance joda broren kom å. så var det å dra videre, jeg gikk så innom Haglund som jeg kjendte fra før, der var det opptatt, han skulle ha sin kones søstersønn, å sente meg til en nordman som het Danielsenn, joda han skulle ha hyrekar for han hadde bare døtre, men det var en kar han hadde hatt året før som han ventet å høre fra, men jeg kunne få vente lidt å se om han kom, joda han kom å så var jeg like langt.

Danielsen ga meg det råd å gå til West hotel i Hallock (8mil) Snakke med verten, å det gjorde jeg, det var en torsdag, jeg spurte om han kunne hjelpe meg med å få job, jeg har bare 5 dollar, vell sa han, på. lørdag kommer farmere inn til byen for å se etter hyrekarer, lørdag kom en stor svenske som het Fred Johnson.

Hotelverten presangterte meg som en langbeint kar som kunne gå 20 mil om dagen etter harva, kan du kjøre

4 hesters sa Johnson, jeg sa som sant var at jeg hadde ikke kjørt mer enn 3 men at jeg var hestevant. Du kan jo bli med på prøve sa han, 25 dollar måneden hvis jeg kan bruke deg, jeg var der i 8 måneder.

Det var mye nytt for meg, dette var den i april 1904, det første arbeide var å hugge ved, de hadde ett stykke vedskog ved elvekanten, vi drev der 3 mann i en uke, det var bare hardved, eik, alm og lønn, siden var det å kappe for hånd å kløve kjøkken ved, den ble satt opp i runde stakker, til vinterfyring bruktes kull, ved til koking, ikke elektrisk lys.

Så ble det våronn, å labbe etter harva 20 mil om dagen, etter onna skulle brakken pløies, det var jo fin jobb, 200 acre 4 de delen av farmen, så var det luking av åkersennep som det var masser av. Slåtten var intresang, slo først i 3 dage med 2 maskiner, en ble satt til å rake, til å kjøre sammen høiet med bruktes en innret­ning 16 fot bred, 2 hester i hver ende som dro i 3 m. lange tau å subbet høiet til stakken som ble lang å smal, når det var lakt et bunnlag, så brukte vi 5 planker på skrå som bru å kjørte på en høide, deretter en høide til altså 3, så stod sjefen oppa der igjen, fikk gaflet opp til seg for å toppe av stakken.

Skuren ble gjort med 3 sellbindere, det var ikke skurtreskere i Redriverdalen den gang, så tresking å høstpløiing, å så var det å kjøre hjem vinterhøiet.

Den 1. desember var prøvetiden overstått, da hadde jeg vært 8 måneder hos Johnson, han kjørte meg til Hallock, så var det til å labbe å gå, tenkte meg opp til onkel igjen, det var 32 mil, jeg lå over en natt hos en homesteader, å kom fram andre dagen.

Da var det jo alt snø og vinter, tiden gikk som forrige vinter, lidt hos onkel og lidt hos Gjein, det var å stelle dyr å kjøre ved igjen, jeg kjørte noen lass ved til Hallock for Gjein for å selge, det tok 2 dage, en dag ned å en dag tilbake.  Lasset var 4x4x16 fot langved, 4 cord som det het, (7,2 cubick)= 3 favne 60 cm. ved.

Våren 1905 hadde jeg bestemt meg for å se på forholdene i Canada, så dro jeg til Hallock igjen, hadde 100 dollar i en bank, så det var en lettere start enn våren 1904, da hadde jeg bare 5 dollar. Jeg reiste først til Winnipeg, der gikk jeg til emigranntkontoret for å forhøre meg om forholdene westover i Canada,

Jeg skulle til ett sted som det skulle bygges en ny jernbanestasjon som hadde fått navnet Quill Lake. På emigrantkontoret fikk jeg vite at for å komme dit kunne jeg ta toget til Kamsac å så gå 200 mil, følge det nye jernbane anlegget å gå. Det gikk ikke tog enda, den andre måten var å. ta tog til Shiho å så å gå 90 mil nordvesover til nordenden av innsjøen Quill Lake.

Før jeg reiste fra Winnipeg Besøkte jeg Jenny Stenrud, hun hadde husjobb der, traff også Marie Hjell der.

Startet ut fra Shiho på 4 dages spasertur, den 4de dagen så jeg sjøen å da begynte jeg å spørre etter John Dahl som jeg viste skulle være der et sted, det var ikke sa lett å finne ham, men jeg traff da noen som viste om en farmer som hadde gårdskar, det var det ikke mange som hadde det endu den tiden, ja så fant jeg da fram tilslut, da var jeg sliten å. fikk ligge over et par dage, John hadde sin homestead 12 mil lenger vest, det var bare å labbe videre gjennem ospeskog å vietjer, det var ingen spor å følge bare gå vestover, kom fram til åpen prerie l mil nord for Johns homestead, jeg gikk til nærmeste hus å sa hvem jeg var, en av John Dahl å spurte om jeg kunne få være der, å det var ikke nei, det var det forresten ingen steder.

Hos Oscar Foster fikk jeg være mens så meg rundt etter fritt land til homestead, gikk nordover og vestover, østover hadde jeg sett da jeg kom, å det likte jeg ikke.

Det var, best land nordover, men det var 30 til 40 mil fra den påtenkte stasjon Watson så jeg tok land 9 mil sør for Watson.

Etter å ha vert på landkontoret å betalt 10 dollar for førsteretten på landa stykket fikk jeg jobb hos Carl Foster, ble satt igang med 4 hester og brøtplog, etter å ha pløid 20 acre å harvet å sådd, det var omkring 15 juni, reiste jeg til Minnesota igjen for å få arbeide igjen, i Winnipeg på gjennomreise hilste jeg igjen på Jenny og Marie. I Minnesota hvor jeg var blit lidt kjendt fikk jeg jobb hos Haglund, 5 høstmåneder a 40 dollar. Det var sommeren 1905,det var liksom ikke no nytt nå lenger, slåttonn, skuronn, tresking og høstpløing.

Så var det å dra til Canada igjen for å bo på homesteaden igjen i 6 måneder, kjøpte med fra Winnipeg no redskap og matvarer, fikk følge Karl Haugen, han skulle jo også dit å bo 6 måneder på homesteaden sin, vi bodde i Johns hytte en stunn.

Jeg fikk lånt hester av den farmeren som jeg hadde arbeidet for om våren å fik kjørt fram tørt ospetømmer til hytte, det var byttearbeid, hjelp 1 dag for 2 hester en dag, på 2 dager ble det nokk stokker til en hytte 12×16 fot, Karl Haugen hjalp meg med byggingen, vi bodde i en ubebodd nabohytte av enkel bordvegg, det var kalt, snart vi hadde skrapet vekk snøen å bygget hytta flytte jeg inn, det var i februar, hadde bare en gammal komfyr å fyre i, men fikk det ikke varmt, men så slo jeg ut hele innmaten, (bakerommen) så det ble plass til ved å da ble det bra, Våren 1906 kom å jeg fikk ved byttearbeid et nybrott på 6 acre, fikk noen småjobber av og til, men det ble ikke til noe så jeg matte dra til Minnesota igjen, fikk høst jobb hos Haglund som året før, 5 måneder a 40 dollar, jeg sparte så godt jeg kunne, hadde noe jeg tenkte på å. gjøre neste år, det var å kjøpe okser og gamle maskiner å ta med til Canada neste høst, høsten kom å så var det å dra til Canada igjen, vinteren 1906-07. fik jeg kjørt fram tømmer til fjøs, å bygd det også for jeg hadde som sakt store planer, våren 1907 fikk jeg pløid opp nye 10 acre.

Juni I907 var det å dra til Minnesota igjen, besøkte først onkel Ole

for jeg hadde hørt at hans nabo hadde 2 st.3 års stuter tilsalgs, jeg kjøpte dem 30 dollar stykke å han skulle ha dem på beite til høsten, de var begge kritt­hvite å pene jeg  kjøpte også to temte okser av Gjein på samme betingelser.

Så var det Redriverdalen å høstarbeide igjen, var stadig på utkikk etter brukt redskap å fikk tak i vogn, slede, plog, harv, slåmaskin og såmaskin.

Arbeidet så hos Haglund igjen til treskingen skulle begynne, hadde tinget jobb hos en stor tresker for meg og okse mine, det skulle være 10 beiter til å kjøre rauk til maskinen, jeg hentet så oksene å tresket i 30 dage, 6 dollar pr. dag for oksene å meg, men det var harde dager, 2  6 timers beiter, fra 6 til 12 og fra kl. l til 7, somme tider lidt overtid.

Da treskingen var overstått samlet jeg opp alt det gamle jeg hadde kjøpt, å startet på vei oppover mot onkels sted, det var kommet ny jernbane med stasjon 12 mil fra Hallock altså 12 mil nærmere onkels sted, tinget jernbanevogn til en bestemt dag, onkel arbeidet i en butikk i den nye stasjonsbyen, den het Lancaster, der lesset  jeg av alt det gamle skrammelet å kjørte nordøstover til onkels sted, jeg hadde jo bestilt vogn til en bestemt dag, å satte da 4 okser foran vognen bant 2 kuer etter å 4 1⅓ års ungfe gikk med løse, de var nettopp kjøpt.

Kom til den nye stasjonsbyen utpå ettermiddagen, onkel Ole som jobbet i butikken hjalp meg om kvellen å lesse opp, først redskapen i den ene enden av vogna 4 okser innerst i den andre, krybbe foran dem så 4 dyr mot der, 2 ungdyr et annet sted, det ble nokså fult, reide opp seng i vognkassa som var full av høi, gikk å la meg ganske sliten.

Utpå natta kom et godstog som tok meg med til grensebyen Emerson i Canada, der skulle det samles sammen til et langt tog av emegrant krottervogner, både fra Dakota og Minnesota, jeg måtte vente til neste natt før jeg kom videre, det tok 4 døgn fra jeg lastet opp i Minnesota til Watson, da var kl.4 om morgenen. Slapp først ut de stakkars dyra, fikk ikke gjort mer for måtte flytte vogna.

Da stajonen åpnet gikk jeg, dit bort betalte frakten å få. flyttet vognen, det viste seg da at jeg hadde forlitet penger, 10 dollar forlitet, fikk ikke lov å lesse av før fraikten var betalt, så. gikk jeg bort i byen for å hvad som kunne gjøres, tenkte å. prøve banken, men rett som det var møtte jeg onkel Ole Bakke å sorgen var slukket, han hjap meg å lesse av, det var kommet 2 tomme snø, så vi lesset noe på vogn å noe på slede, vi hadde jo 2 par okser, bant 2 kuer etter lasset ,ungdyra gikk etter løse, det var 9 mil til min homestead å det var alt mørkt da.vi startet fra Watson, kommet halveis fikk vi overnatte hos en Sigdøl, Lars Rustan, han hadde tømret op nytt fjøs så det var god plass til dyra, neste dagen kom vi til min hytte, å så var det å takke for hjelpen.  Jeg solgte den ene ku så onkel fikk igjen 10 dollar sin å så kjøpte jeg høi for resten av penga, i et hjørne av hytta var min første avling, 1500 kg. havre, har forresten et bilde av onkel å meg tatt den først kvellen vi sitter å spiser, der kan en også se havrehaugen.

Onkel Bakke måtte jo hjem igjen, å så var det det daglige stell fore dyra å kjøre vann. Onkel Bakke kom nedover lidt før jul, han hadde hørt onkel Hagen om et sted hvor det var mye fisk,(gjedde) å lurte på om vi skulle ta en fisketur både til mat og kanske selge no for a få noen kontanter, jeg var enig, men så var det alle dyra da, vi prata fram å tilbake en stund, jeg var opmerksom på at jeg ikke hadde for til alle dyra over vinteren, så jeg måtte gjøre noe, onkel hadde belaget seg på mye høi for han skulle kjøpe okser, resultatet ble at onkel skulle overta de tre ungoksene jeg hadde, å så fikk jeg naboen til å ha kua å kvia en uke å dagen etter dro vi med 4 okser å de 3 ungstutene ivei nordover, en dags kjøring til onkel Bakkes homestead, hvad tante syntes da vi i kvellingen troppet opp med 7 stuter vet jeg ikke, hun var ikke av det nervøse slaget, hun fikk jo vite at de 3 ung oksene skulle bli kjøreokser, å det syntes hun nok var bra.

Neste morgen tok vi 2 okser å la ivei ti tante og onkel Hagens plass, det tok. meste av dagen, vi fortalte onkel Hagen hvad vi tenkte på, han var enig ble med dagen etter ,det er sikkert fisk å få, så var det en dags kjøring igjen, vi var da kommet opp i ospeskogen, det var lunt der trods kulden, det hadde nylig vert land­måling så det var hugget gater i delene, ellers hadde vi ikke kunnet kjøre der.

Utpå ettermiddagen kom vi til fiskeplassen, det var et oppkomme i en bekk like ved en sjø, der gikk fisken opp å stod som sild i en tønne, onkel Hagen hadde vert der før så han kunne, tok en 5 tinna greip som vi hadde med oss å stakk den ned i hullet å dro den opp full av fisk, vi kokte fisk tilkvels i vannbøtta.

Vi fant et tørt vinnfall å bygde stokild på begge sider å lå på ryggen etter hverandre på vinnfallet om natten.

Onkel Hagen hadde forbindelse med indianerne for det var virkelig indianere der, de lå i telt sommer å vinter, nan drev som pels jæger, fanget bjørn, rev, ulv og røiskatt, han lå over natten hos indianerne av å till, de fortalte at det var et bra fiskested lenger inde i skogen så vi kjørte videre dagen etter, kom til en sjø 30m vi undersøkte, men fant ikke no fisk, vi var kommet til barskog og fant et ferskt vinnfall, laget barseng med stokkild foran å hadde en deilig natt. Neste dag dro vi tilbake til det første fiakestedet, å begynte å fiske, det var så brattt opp fra bekken at vi måtte bære fisken i en zinkbalje som vi også hadde belaget osa på, vi tømte i kassen på sleden kassen var 3 fot x 3 fot x 11 fot, å fylte den full, det ble bra lass, så var det å ligge en stund på vinnfallet igjen. Det ble igrunn lite søvn, da det lysnet av dag startet vi på hjemtur vi hadde tungt lass sa det gikk ikke fort, vi fulgte grense gatene ellers kunne vi ikke kommet fram for det var tett ospeskog. Vi kom til Hagens juledagskvell hadde altså overnattet i skogen julenatta, vi kom da i hus igjen, tante Olava fikset no varm mat til oss å smakte godt, før vi gikk til sengs på gulvet lempet vi av noe fisk for vi skulle jo videre om morgenen, Vi fikk da startet å skulle inom steder langs veien for å selge fisk, 5 cent pundet, det ble ikke sa mye utav det men det var lidt kontanter om kvellen kom vi til tante Mathea å fikk lidt varm mat i livet igjen, det var da godt å komme i hus igjen, så var det å. lempe av noe fisk igjen, dagen etter skulle onkel bli med til meg for å hjelpe meg å grave brøn, vi var innom å solgte fisk på steder nær veien, kunnen ikke hefte oss lenge hvis vi skulle rekke hjem til kvells.

Hos meg var det ikke varmt hus eller varm mat.

Dagen etter måtte jeg være hjemme, måtte bake brød, kjøre vann hente hjem kua som hadde vert hos naboen.

Vi hadde vert borte i 8 dage, onkel tok det andre oksespannet  å kjørte rundt i 2 dage å solgte fisk, da skulle onkel Hagen komme nedover for å selge resten, fisken var jo stivfrossen så den tok ingen skade. Så skulle vi til å grave brønn da, vi fant lidt vann men det var ubrukelig så. vi ga opp, onkel Bakke dro hjem.

Onkel Hagen gjorde en fisketur till, han lå over en natt hos meg, resten av vinteren ruslet jeg alene. I mars fik vi en volsom snøstorm fra sydøst.

Det var ospeskog vier rundt huset, å der la snøen seg i 3 m. høie fonner så hard at jeg kunne kjøre over med oksene.

Våren 1908 var jeg blakk igjen, hadde ikke mjøl til brød, men mjølk og havregryn, kaffe og sukker å salt gjedde, da gikk jeg til en nabo å fikk låne mjøl til en baking, skjylte på at jeg ikke hadde tid til å reise til byen å handle nå i våronna.

Etter våronna fikk jeg en pløiejobb, 10 acre a 1,50, 15 dollar i kontanter, var borte i 3 dage, så fikk jeg kjøpt mjøl å anden mat, til middag var det preriehøns og hare, det var det nokk av,  Skjøt med salongrifle. Etter at jeg var ferdig med våronna dro jeg med okser å redskap til onkel Bakke å pløde opp 5 acre, onkel med de 4 oksene å jeg harvet med de 3 ungoksene som da var 2 år, å fikk sådd de 5 acrene.

Så var det hjem igjen, sommeren gikk med rothugging, bryte nytt land og slåtton.

Det lakket mot skuronn, jeg hadde ikke selvbinder så en nabo lovet å skjære for meg, enten før han begyndte eller vente til han ble ferdig, jeg bestemte meg å ta det først å han skar en lørdag, jeg fikk rauket opp lørdag kvell, natt  til søndag frøs

all åker som ikke var skåret så det var bare meg som hadde såkorn som var spiredyktig.

Vi småbrukere gjorde arbeidsbytte å stakket avlingen, det var så få tresketreskemaskin så vi turde ikke vente det kunne jo komme snø. Det tok bare 3 timer å treske min avling, hytta ble full av havre, jeg hadde iåjen bare 1×4 m, såvidt plass til komfyren å, et matskap, sengen var oppå havre haugen. Det ble fort spurt at jeg hadde spiredyktig havre så den gikk unna på noen få dage, å så. ble det rom i hytta igjen

Jeg fant ut at jeg var for tidlig ute med farmingen, for litet jord ferdig til bruk til å kunne leve av det sa måtte nok forandre på programmet, solgte oksene og til Otto Bjerke, som hadde tro på. at det skulle gå, men etter et år kom han til samme resultat som jeg, han traff en anden optimist å fikk solgt okser og de andre sakene.

Våren 1909 tok jeg våronnjobb på en storfarm, traktorkjøring, pløing og harving.

I juni reiste jeg til Seattle, det var avertert indianerreserver som skulle åpnes, det var loddtrekning, det skulle være loddtrekning av 1 i Montana, registrering Missoula, 1 i Idaho regstrering i Coundealain city, vi tok toget fra Missoula til en mineby, Wallace hvor vi lå over natten, derfra med båt på courdelainlake hvor vi regiestrerte, tog til Spokane, registrerte for Washinton. Det var Oscar Foster å jeg, billigbillet til utstilling i Seattle, billetten kunne ordnes så vi kunne komme om alle disse steder, vi fikk se mye nytt, reiste med båt og tog. Da vi var ferdig i Spokane reiste vi gjennom Walle-Walla valdey som er ørken med irrigerte frukthaver, å langs Columbia river til Portland Origon, vi hadde da kjørt gjennom ørkenstrøk det meste av dagen så det var å komme inn på et hotel å. få et bad, et par dage i Portland,

Så tog igjen, på ferje over Columbia river som er veldig bred nesten som en sjø, kommet over var vi i Washington state, Neste stopp var Seattle, så var det å bese utstillingen, vi så en bjelke 24×24 tomme x 80fot lang, en cedarstubbe som var uthulet hvori der var restaurang.

Etter å ha besett utstillingen tok vi båt til Tacoma hvor Oscar hadde slektninger han ble igjen der å jeg dro tilbake til Seattle for å oppsøke mine slektninger, tante Oline Hemsing og tante Gina Reitan, var der i 2 måneder, fra først i juli til først i september, det var i alle fall en lang deilig ferie, dog uten feriepenger.

I førsten av september 1903 ble v i ifølge igjen til Polson Montana hvor vi hadde også hadde kjente, Oscar reiste straks tilbake til Watson, jeg fik job i en trelastforretning ville være der lidt for å se trekkningen på indianerlandet.

Utpå høsten fikk jeg beskjed om at jeg var trukket ut med nr.2336 på Flathead. Indireservasjon å det var jo der jeg var, så jeg fikk være i ro til sommeren for å se hvad det ble utav det. Vinteren 1909-10 gikk med litet snø, aldrig sledeføre.

I april 1910 var det tørt å fint, full sommer, jeg hadde truffet en mann fra Missouri Som hadde fått nr. på flathead i nærheten av mitt, vi ble enige om å ta følge for se hvad vi kunne finne av ledig land. Det ble advart mot gå tilfods i terrenget på grunn av at krøtter  som beitet ikke var vant til å se folk tilfods, de vill se hvad det er for noe rart, det var også buffalo der, en 50-60 stykker i en flokk, en kunne bli trampet ned, Jeg så buffalo mange ganger de var ikke mere redde enn krøttera som gikk der, Vell så var det bare kjøpe en indianeponny og sale ponnyen kostet 10 Dollar og salen 40, ett dobbelt ullteppe under salen og bruk ved overnatting ute i terrenget, det var tørt og varmt så det var bare å slå seg ned hvor somhelst, hestene kunne vi slippe med 3-4 m. slepetau, det var gress over alt. Etter 4 dage fant vi noe som så bra ut hvis det bare var ledig, det måtte vi på landkontoret for å få greie på, etter en tid fikk vi beskjed om at vi kunne komme å ordne med papirene, det viste seg at det var ledig det vi hadde sett på. Så var det å jobbe igjen for å tjene penger til å bygge hytte å en skulle jo bo der 6 måneder av året, den karen jeg  hadde hat følge med hadde mor, far og bestemor med, å de hadde hester å redskap med sig så de ble fastboende.

Det trelastfirma som jeg hadde arbeidet for i Polsen startet en filial i Bigarm det var bare 3 mil fra min homestead, jeg fikk bestyrerjobb en så jog kunne bo hjemme så det passet jo bra, brukte ponnyen morgen og kvell.

Så kom våren 1911 å min nabo skulle prøve plogen, men plogen hoppet fra den ene sten til den neste, ikke en ordenlig forr, dette kan ikke bli no blivende sted tenkte jeg, fikk solgt retten min for 500 dollar, så satte jeg opp en liten hytte i Big Arm å gikk der for 70 dollar måneden, det var liten avsetning på trelast sa jeg trodde ikke det kunne bli no ut av det heller. Utpå vinteren 1911-12 reiste jeg til Canada igjen, kommet til Watson fikk jeg høre at John Dahl og Otto Bjerke tenkte å reise til Norge en tur fik jeg også lyst til det, å så ble det slik da, det var våren 1912, å ble hjemme til, våren 1913 å så bar det over igjen.

 

Om sommeren 1912 la jeg vannleningen for Kråkstad vannverk fra dammen til kommen på Dal, det var bare en damm dengang, la også ledning til Sigtun og Furu-Midsem, la inn vann og kloakkledning i begge husene på Heimdal, ble ferdig like før jul. Så var det lidti smia hos far, var hos Budde på Bjastad å monterte smie av gamle ting han hadde kjøpt på auksjoner.

Var blant annet med Ivar Haug å kjørte korn for å laste på jernbanevogner, å var med onkel Karl i skogen å blinket tømmer. Våren 1913 reiste jeg som sakt over til Canada igjen, gjenom England til Edinburg i Scotland, tvers over Scotland til Glasgow gikk ombord der, var innom Bolfast i Irland, båten var en Allanlinjebåt, den het Scandinavien, etter 10 dage landet vi i Quebeck, så noen døgn til Winnipeg, derfra til Lac du Bonset hvor Karl Haugen, Harald og Olaf Dahl hadde slått seg ned, var der en måneds tid for å se på forholdene, de drev for tiden med å bygge sag for det var mye skog på homesteadene deres, det ble nok ikke av lang varihet der for Harald druknet i elva å Olaf reiste hjem til Norge en stunn etter. Karl Haugen overtok etter dem, jeg var innom der på hjem vei i 1919, da var Karl gift å hadde 2 småjenter, de drev å ryddet skog brente rusk. Karl ble så gikt brudden at han ikke kunne gå tilslutt, men jentene vokste till, giftet seg, å svigersønnene tok til, 2 spreke karer tok til å da ble det sving på sakene. det var god jord der.

Jeg fant det ikke blivende der heller så reiste til Watson igjen, fikk se å gjøre no ut av det jeg hadde der, jeg fikk ved byttearbeid pløid 10 acre til å det fristet naboen min så han kjøpte landet mitt. Den høsten arbeidet jeg runt Watson.

Vinteren 1913-14 tilbrakte jeg sammen med Otto Bjerke som var nabo til Bakke. Våren 1914 reiste jeg til søndre Alberta for å se på. forholdene der, var der i en måneds tid, Den samme trelasthandleren som jeg hadde arbeidet for i Montana hadde startet opp der i Empress Alberta, han skulle på en forretningsreise så jeg var der mens han var borte. det var tørt å fryktelig varmt der rene ørken, ikke ett grønt strå å se, 110 grader farenheit eller mellem 40 og 50 grader Celsius, så der var det heller ikke bra. Da reiste jeg tilbake til Watson igjen, det var nokk det likeste lel, jeg kjøpte 160 acre ble nabo til John Dahl der var det 60 acre pløid å jeg fikk ve byttearbeid pløid 30.acre till, vi ble enige om å samarbeide han trengte hjelp å jeg trengte.hjelp. Den sommeren bygde vi nytt hus for John.

Om høsten etter inhøsting å pløiing reiste han en tur til Winnipeg å kom igjen med kone, jeg kjendte jo hende fra .før, å da ble det jo bedre med matstellet.

I 1914 – 1915 da det var spørgsmål om far og mor skulle overta Tronaas ble jeg spurt om jeg ville komme hjem, jeg sa ja men kunne ikke komme fra på grunn av krigen, så det var bare å holde på som jeg hadde begynt, men så i 1916 ble det tvungen militærtjeneste for alle under 30 år, jeg var da 30 så jeg måtte melle meg, det ble doktorundersøkelse, ble erklært ikke stridende, det ble vel ikke nok stridende spå vi som ble vraket førstegang ble innkaldt igjen, da søkte jeg permisjon, å da jeg ikke hadde noen som kunne overta farmen ble jeg permitert.

Det som det var far og sømmer på en farm ble sønnene tatt, å der som det var 2 brødre ble den ene tatt, jeg ble permitert så lenge jeg farmet, så da sat jeg pent i det, det var bare å drive på  videre.  Så kom 11/11 1918 å da ble det til å tenke på å dra hjem. Kom hjem i april 1919, det var nokk mange opplevelser som ikke er kommet med her, men dog en del.

Får si noe av det Terje Vigen sa: best var det kan hende det gikk som det gikk.