Frå den ti’ je’ var smågutt, er de’ en je’ enda så gott kan minns – de’
er Høgåsen som han bestandi’ vart kællt. Han kom hit tel bygda. i 1840 åra- å truli’ var han fra Rakkestad. Som ong hadde han gåt i Skrædderlære nå var han enkemann å budde i ei grå tømra stue me’ to små rom. Han hadde sætt ho opp på bygsla tommt oppe i Haulannsskauen ve’ raet nord fer Høgåsen, der Svenskeveien engong gjikk. Etter kontrakta hadde han Andrias Høgås rett te’ å bryte ny jord i Haulaansskauen, å på tre stann kan en der se merkerne etter de’. – I den tia Svenskeveien var i bruk var de’ hvilestue hoss Høgåsen, å de var mange svensker som stoppa opp der ve’ «gjeithytta» som svenskerne kællte stua hass Andrias fer han hadde en 5 – 4 gjeiter. De var somme som trudde Høgåsen au dreiv me’ å sæle brennvin te’ svenskerne, å en var telme’ så domm, at han mellte Høgâsen fer de’ – men de’ var nå noe han ældri’ skulle ha gjort. Høgåsen meilte den kar’n fer tjueri tå fløitningstømmer nere i Storelva. Da saka komm opp hviste de’ sei, at Høgåsen var be’re enn noen sagfører. Han som hadde mellt Høgâsen kunne ingenting bevise, men Høgåsen kunne telme’ fertelle å tømmeret nå lå hen – å de’ vart ei dru bot den krype måtte betale «fer å sleppe å bli sætt inn.» – Han Andrias Høgås var en let beint kar me’ hvasse gråblå auer, kortkløpte skjæggstubber runnt kjakern – å sommer som vinter flau han me’ ei grå topplue på hue. – På en måte kan en vell si’ at Høgåsen var bygdas fysste tannlæge å doktor, fer han hadde mange ferskjellie’ tenger te’ tanntrækking, å engong je’ hadde tannværk sennte ho mor bu’ på Høgåsen som komm å tok tanna. Doktorkunskapen te’ Høgåsen besto’ i å tappe «vonnt blo’ tå følk»» – å de’ var mange i den tia som sennte bu’ på Høgåsen – somme telme’ årvist to gonger om året. Di påsto at di vart såmye freskere etterpå, å Høgåsen hadde både latabil koppemaskine å bloigler te’ de’ bruket. – De’ var ei gammæl jente – ho Ka’ern – som stellte gjeiterne tel Høgasen. Som ong hadde ho vart tenestejente, å ho hadde lært både å spinne å binne – men så fekk ho en onge. Den døe – de’ vart rettsak – ja ho Ka’ern «satt vist noe inne au» – å så komm ho te’ Høgåsen. Etter den tia dreiv ho mye me’ spinning å binning fer følk – mot betaling fer de’ ho hadde gjort. Men så en dag kom de’ ente lenger noen svensker te «Gjeithytta.» – Inngen store føljer på tjauevis av gamp kom lenger etter Svenskeveien – som nå vinters tig lå gjømt unner hvit snø. – Nyveien fra Ørje å over Glomma ve’ Fossem bru var nå ti’en i bruk. -Fra den tia slutta Høgåsen som skrædder, å nå dreiv han mye me’ fisking i Lysærn å i kjenna nord i skauæne, eller han var nere ve’ Storelva å fiska Ørret å hør – å lake vinters ti’ – men mest flau han på jakt i skaune mellem Lysærn å Øiærn. –
+) Skrevet på det gamle bygdemålet.
Å i den ti’a skaut Høgåsen langt mer enn noen nåleven’ne greier å få skyti. De var vilt i mængde i den ti’a, å få som flau på jakt – å aldri om sønda’ n.
– Men gud nåde den fremmedkar’ n som i den ti’ kom inn på Høgåsens jaktmarker, Pelle ente han sei fort vekk, kunne han resikere å få ørefiker – fer Hogåsen var en som ente var rædd fer å bruke retten, – Om Høgåsen er blitt fertelt, at hen var en som aldri bomma på de han skaut på. – Men sa skaut han heller ente på noe som var i flukt telme’ harran stoppa han ve’ ei slags blistring – før han skaut. Nar Høgåsen ladde børsa, brukte han bestandi’ tre «rennakuler» i lag me hægla, å di kulæene hadde han sjøl støypa. – Te’ a skræmme harran ut tor beia — hisse bikjerne sine – eller varsle jaktkamerater, brukte Høgåsen set eie jaktskrik, De Kan vanskelig skrives, å nærmest var de et villt skurrende vræl fulgt av et klingende ja…….!- «Hroeija….!»
De var mange – ja telme’ Oslokarer – som i den tia’ fekk bikjerne sine dræssert av Høgåsen. – Men så en dag henner de noe: De kom lensmannsbeskje’ om, at nå måtte gjeiterne has vekk fra skauæene. – Jaja — de var inga rå’ me’ de. — Jordbrukstellingen 1855 viser, at da hadde Høgåsen 6 gjeiter – men i 1865 var de 10 gjeiter i Høgas. Frå den tia’ måtte ho Ka’ern ut på bygda fer å hente mjølk. – Spinning å binning som ho før hadde fått betaling fer, spurgte nå ho Ka’ ern, om ho ente hellere måtte få bytta me’ mjølk? – Frå den tia rusle så ho Ka’ern runnt me spanne set, og ull te’ spinning, – å garn te binning fekk ho ælt de ho rakk å gjøra, – Å nar ho sa kom te’bars me’ ær’be, så vart de mjølk i spanne 4 ente sa s j elden ei kaku a en fleskebit i knytte henries Ka’ ern. Da var de: «Takk å takk – å tusen takk – å gud velsigne dei mor, de er sa reint fermye . » – Nåja – de var vell ette sagt, at regnskape’ , akurat stemte bestandi’ – men ho Ka’ern var unnt de ho fekk – fer ho var ei som ville gjøra rett å skjell fer sei der ho for. De samme var au te’fælle me’ andre som i den tia’ bytta spinning å binning mot mjølk – ingen tå dom tigde. – De var bare ei som gjor’e de – de var ho -Bolette. Spinne å binne hadde ho aldri’ lært — hennes slekt hørte te’ de «farende folk»- å langs landeveien hadde ho vøksi opp. Ho tigde om ælt – både de som skuule bites, å de som skulle slites – å ældri’ takke ho fer de ho fekk. Å fekk ho ente de ho ba.’ om, så brukte ho kjeft. ‑
Når de så lei mot Jul, å di som brukte å hente mjølk kom me spanne var de da ældri tale om betaling tå noe slag. – Spanne’ skulle da fylles me’ mjølk – å så skulle di få me’ sei suggel+) him te’ julekvællen.
Fer 70 – 80 ar sea føl’de de fleste enda den gamle skjikk, når de lei mot Jul – «de å gi’» – uten at ælle så de,-. – ut en at gel le sa de i. –
+) Suggel de var kjøtt, flesk og pølse.
,
I Opp mot 50år levde Høgåsen i den vesle grå stua si oppe ye’ Svenskeveien, å mange hundre hadde i di åra gått te’ han Andrias fer å få trekt ei vonn tann, eller hadde sennt bu’ på Høgåsen fer å bli tappa for
«vonnt blo.» – De’ var jo ingen a’en dokter i bygda den gongen. De sist åra Høgåsen levde var han skjelden å se, men fortsatt drev han me’ fiske eller gikk på jakt te’ de’ en dag brått var slutt. De er fertelt, at da tok ho Karen liket te Høgåsen å tulla del inn i et laken, å sette de’ i ei tvrme utme’ veggen te’ de’ blei ordna me’ kiste. -Men ho Karen levde mange år etterpå åleine i Høgås – ho ville ente fløtta derifrå.
Enda kan je’ så godt minnes ho Karen se ho komma ruslanes me’ binninga, spannet og knyttet sett. – Sommer som vinter gikk ho me’ hue inntulla i et stort grått uldtørkle. Når ho Karen en sommersdag var kommen inn gjennem kjøkkendøra å hadde sagt gu’ dag sette ho se’ bestandig på dørtreskel’n – fer da skulle ho Karen ha se’ en røik. Frå ei lomme i stakken sin fannt ho fram den svarte krittpipa si, kniv å en beta skråtobak som ho kærva å gnudde i hånda å stappa i pipa, som ho tendte me’ ei glo ho fannt borte i komfyren. – Sa satte ho Karen se’ på dørtreskel’n igjen å så begynnte ho a fertelle om ælt nytt ho hadde hørt jiti: De kunne væra om gårdhandler å nye følk som var kommen tel bvgda – eller om forlovelser å jifting. Kanskje om en ny verdensborger som var kommen – eller noen som var sjuke – eller kanskje om en gammel krok som ente var mere. –
Ja – slik kunne ho Karen fortsetta, te ho mor tok spannet hennes å fylte me, mjølk, å sommeti’er oså putta ei kaku å en fleskebeta inn i knyttet hennes Karen – da var det: «Takk – å tusen tak – å gu’ velsigne dei mor. de’ er så reint fermye.» Så rusla ho Karen him te’ Høgås igjen.
Hver Santhanskveld kom de’ en ny, grøn bjørkerein over stuedøra i Høgås slik som skjikken bestandig hadde vært i alle år. – Men så en Santhanskveld kom de’ ingen grøn grein over døra – ho Karen var død. Stua vart riven – å i dag ligger de’ bare noen steiner tå grunnmur’n igjen. Jaktskriket tel Høgåsen som engong ljomet mellein åsene heroppe høres ikke mer, men de’ har også skjedd andre ting – småvildtet i skogene er blitt borte. Bilisterne me’ sine jaktlystne selskaper har snart gjestet hver krok i landet, for jakten er blitt sport, men utbyttet er skralt. De utallige skudd som især hver søndag blir sennt ut, er oftest rene sjanseskudd. Uten tanke på at de er levende vesener som blir såret for så å dø en pinefuld død av blypesten som i dag herjer landet.
Årene hvor en gang bare en enkelt drev jakt, blir i dag trâlet av –
20 – 30 mann og mer. Å resultatet opplever vi i dag. Tilme’ rådyrene er blitt borte, å på tiurleikene der Høgåsen med sin munnladninbørse engang plukket tyltevis av tiur hver vår, der finnes i dag kanskje bare en enkelt tiur.
– De’ er blitt stille i skogene – bare elgstammen ser ut til å holde seg – å hver høst tråkker den fortsatt sine vante veier langs myrene mellem Lyseren å Øiern. –
