Kjære gjester og venner av historielaget.

I dag feirer vi Enebakk historielags 60-årsjubileum. Jeg vil i den forbindelse ta for meg litt om bakgrunnen for opprettelsen av historielaget, litt om aktiviteten i disse åra, noen personlige opplevelser og noen tanker om framtida for historielaget. Det blir ingen kronologisk gjennomgang av lagets historie. Den kan leses på lagets utmerkede hjemmeside. Jeg vil heller ikke til nevne navn på alle ildsjelene som har brukt tid og krefter for historielaget. Det er veldig mange som fortjener å bli nevnt og fristelsen er stor, men jeg vil da komme til å bruke prologen til å ramse opp navn.

Det er allikevel tre navn som bør nevnes; Barthold A. Butenschøn, Ulf Oppegaard og Åse Killerud. Jeg kommer tilbake til dem.

Ut over disse; ingen nevnt, ingen glemt – og håper jeg har forståelse for det.

Mars 1955 ble det avholdt konstituerende møte for Enebakk historielag. Forut for dette møtet var det i 1954 avholdt et «orienteringsmøte» etter initiativ fra Romerike historielag. Romerike historielag ble stiftet allerede i 1920 og var en pådriver for opprettelse av historielag på Romerike. Fra politisk hold ble det også oppmuntret til opprettelse av lokale historielag. Hvorfor havnet vi forresten i Romerike historielag og ikke i Follo? Enebakk har alltid vært yttergrense for disse to regionene, finnes mange eksempler på det, og Enebakk hører egentlig ikke hjemme i noen av dem.

På begge møtene i Enebakk var Barthold A. Butenschøn og Ulf Oppegaard til stede. Begge ble markante medlemmer av historielaget. Butenschøn som leder 1955- 1987 – og etter det – flere år som styremdlem, og Ulf Oppegaard som mangeårig styremedlem og forfatter av flere lokalhistoriske bøker og skrifter.

Ønsker i denne forbindelse også nevne Åse Killerud, sjøl om hun ikke var med på oppstarten. Hun ble styremedlem tidlig på 1980-tallet og leder i 1987-1998 og 2007. I tillegg var hun styremedlem i flere perioder og har lagt ned et formidabelt arbeid for historielaget.

Historielagets fremste formål var – og er –  å samle og å utbre kunnskap om Enebakks historie og å vekke interesse for enebakkingens kultur, liv og virke gjennom tidene – også den nære fortid. Laget skal dessuten virke som støtteorganisasjon for nemder (kommunale) som har med bygdas historie og kulturarv å gjøre. Historielaget samarbeider også med frivilige lag og foreninger i kommunen, jf. Bygdedagen.

Bygdetunet er et godt eksempel på samarbeidet med kommunen. Det eies av Enebakk kommune og driftes av historielaget. Hvem som tjener mest på avtalen, er jeg ikke sikker på, men jeg veit at det går utrolig mange dugnadstimer til å holde bygdetunet i stand. I tillegg tilbyr historielaget omvisning overfor publikum og undervisningsopplegg overfor skolene. Må i denne forbindelse også nevne «Viksaga», et fantastisk treskjærerarbeid av Johan Østvåg og viser arbeidet ved ei bygdesag for ikke altfor lenge siden. I tillegg har han laget modeller av en mengde landbruksredskap.

Et annet eksempel på samarbeid mellom kommunen og historielaget, er utgivelsen av bygdebøkene, gårds- og brukshistorie. Kan nevne at vi brukte to møter til å diskutere fargen på permene. Skulle de være grønne som skogen, blå som alle myrer og tjærn eller grå som leira? Det blei til slutt grønn. Dessverre mangler vi fortsatt det fjerde bindet som skulle omhandle den generelle enebakkhistoria. Mye grunnlagsarbeid er gjort, så har kommunen lyst på boka, er det bare å si ifra.

Så tilbake til opprettelsen av laget. Jeg har ofte tenkt at etterkrigstida på mange måter minner om åra etter 1814. I begge periodene var det viktig å bygge landet. Etter 1814 var det bl.a. opprettelse av Storting, styringsverk og bankvesen, men like viktig var arbeidet med norsk språk, norsk historie, norsk litteratur, norske folkeviser, norske folkeeventyr, norsk (maler)kunst.

På mange måter var situasjonen den samme etter 1945. Mye lå i grus, det gjaldt å gjenreise landet og fremme det felles norske som kunne binde oss sammen. I den forbindelse var vår lokale historiekunnskap viktig. Vi måtte skape samhørighet, bygge over motsetninger, skape lokale mål og lokal tilhørighet. «Handle lokalt, tenke nasjonalt!»

Det er jo ikke slik at lokalhistoria begynner og slutter ved kommunegrensa og lever isolert fra resten av landet. Den er en konsekvens av nasjonale handlinger, og utgjør således en avgjørende del av vår totale historie. Grensa mellom kulturhistorie og politisk historie blir flytende. Det er vår felles kulturarv som gir oss identitet og tilhørighet, og samtidig trygghet til åpenhet overfor nye landsmenn og nye kulturer.

Arbeidsoppgavene har vært mange, og innsamling og formidling av kunnskap har ligget som en rettesnor  i bunnen for arbeidet. Samtidig kommer nye oppgaver og nye krav til formidling, jf. formidling via nettet. Jeg er ikke sikker, men har en følelse av at i de første åra var historielaget et lag for spesielt interesserte. En møttes og utvekslet kunnskap og synspunkter – og hadde det bra. Formidling i moderne forstand, blei det mindre av, bortsett fra i trykt form (loklhistoriske hefter og skrifter).

Jeg nevner her bare kort noen sentrale arbeidsoppgaver for historielaget, blir for langt å gå nærmere inn på dem her. De som ønsker å vite mer, har mange timers lesing foran seg på historielagets gode hjemmeside.

I uprioritert rekkefølge nevner jeg:

Bokutgivelser

Utgivelse av Ign (1999/2000, diskusjon om alle medlemmer ville være interessert i et slikt blad)

Innsamling av dokumenter/arkivering

Registrering av kulturminner

Utplassering av informasjonsplakater ved kulturminner og nedlagte plasser

Mange aktiviteter i forbindelse med markering av Ragnhild Jølsens jubileum i 2008/2009

Innsamling/registrering av bilder/fotografier

Innsamling/registrering av redskap

Innsamling/registrering av kart

Registrering av gamle veier/ferdselsårer

Registrering (og bevaring) av gamle hus

Hjulmakerverkstedet i Ytre

Formidling av industrivirksomhet

Undervisningstilbud til skolene/Den kulturelle skolesekken fra 2010

Rusleturer

Fagturer

Møter med faglig og sosialt innhold

Slektshistorie/slektsgranskning

Innsamling av ord og uttrykk. Er også gjort opptak av Enebakk-dialekten

Innsamling av diverse stedsnavn i inn- og utmark. (Navn du ikke finner på kartet.)

 

Så noen personlige opplevelser i historielaget. Jeg kom med som styremedlem på midten av 1970-tallet.  Sommeren 1977 skulle B. A. Butenschøn, Ole Weng og jeg på befaring for å finne, og registrere, en låve til bygdetunet – mangler fortsatt det. Vi visste om to lafta låver. I tillegg skulle vi se på smia på Ubberud og med det samme vi var i farta, skulle vi ta en titt på Skriversteinen på den gamle veien mellom Tukkebøl og Pettersud. Butenschøn hadde ikke sett den. Butenschøn kjørte – en forholdsvis ny Volvo. Han ville kjøre helt inn til steinen, vi andre advarte mot det. Veien var ikke akkurat laget for bilkjøring, men nei! Butenschøn kjørte. Turen kostet stort sett alt av pyntelister på bilen, men pytt sann! Låvene besøkte vi også, men eierne var merkelig nok ikke umiddelbart interessert i å selge/rive låvene. Litt skuffende, men til trøst fant Ole Weng to gamle lampeskjermer av  glass som han fikk kjøpe for en rimelig penge. Smia på Ubberud lå 100 m fra gårdstunet, men havreåkeren var fin, og den kunne vi jo ikke gå i. Vi gikk i stedet en svært kronglete og bratt omvei gjennom skauen. Tilbaketuren gikk gjennom åkeren.

Må også nevne styremøtene under Butenschøns ledelse. Han var litt avslappet til møtetid og sakliste. Han kunne ringe ved 6-tida på fredagskvelden og si at vi skulle ta et styremøte på Bjerke ved åttetida – ofte med en lite konjakk til kaffen.  Fjernt fra våre dager. Føler meg privilegert som har opplevd dette.

Så til slutt noen tanker om framtida for historielaget. I en tid med stor innflytting til kommunen, kunne det være en oppgave å tilby de nye enebakkingene en liten velkomst og introduksjon av kommunen og kommunens historie. Dette burde være et samarbeidsprosjekt med kommunen. Arbeide videre med innsamlingsarbeidet – ikke minst – gjøre det tilgjengelig for kommunens innbyggere. Arbeide videre med historieformidling overfor barn og ungdom. Historielaget har et enormt kildetilfang/arkiv å øse av! Burde ideelt sett få til et formalisert samarbeid med skolen – men først må lærerne skoleres i lokalhistorie, i hvert fall noen interesserte på hver skole. Historielaget må sjølsagt fortsette med faglige aktiviteter, innendørs og utendørs.

Tror at mange av tidligere arrangementer kan gjentas. Nye tilhørere kommer til og de gamle kommer for å høre og oppleve på nytt. Jeg er klar over at dette koster mye tid og penger, men i dag er det lov å fabulere fritt og freidig!

Takk for oppmerksomheten!

Christian Brevig